Fergetransport på Gardasjøen

Konvensjonelle ferger trafikkerer mellom byene sør i Gardasjøen

For å komme seg fra by til by langs Gardasjøen er ferge et åpenbart valg. I høysesong er det flere daglige avganger til de byene vi ønsket å besøke uten å behøve å bytte underveis, men planlegging er likevel nødvendig. Rutetider finner man på egne nettsider for transportdepartementet.

Utvalget av båter er av fra (dieseldrevne) hjuldampere via bilferger til hydrofoiler og katemaraner. Ikke alle billetter gjelder for både raske og trege ferger, så man bør lese tabellene nøye. Billetter kjøpes på kaia. Vi betalte 34 euro for en voksenbillett fra Sirmione til Malcesine, og omtrent halvparten til Bardolino.

Fasilitetene ombord er begrensede. Kun på vår siste av fire båtturer var det mulig å kjøpe seg en kaffe. På de raske båtene var det ingen kafe, og på den tredje båten åpnet den aldri.

Hydrofoiler og katamaraner går fra den ene enden av Gardasjøen til den andre.

Tur med glassbunnbåt

Erofilis glassbunnbåt.

På havnen i Chania lot vi oss praie med på en tur i en båt med glassbunn. Båten vi valgte het Erofili, og vi valgte disse rett og slett fordi det var den turen vi hadde tid til før vi måtte reise tilbake. Pengene vi betalte for turen, 30 euro for hele familien, hadde vi sikkert rukket bruke flerfoldige ganger på land i løpet av den timen vi var borte, så dette var rett og slett penger spart.

Passasjerene sitter på dekk langs ripa og kan se ned i en åpning mot glassbunnen. Det blåste ikke like mye her som på sørkysten, men sjøen var ganske kraftig, og flere ble sjøsyke. Heldigvis husket vi for en gangs skyld å gi barna reisesyketabletter i tide, og slapp problemer for vår egen del.

Båten kjørte først til en øy en kilometer utenfor havnen. Der hoppet en fridykker uti for å lokke fisker under båten med mat (verdens beste jobb?). Han fikk også en del fisk til seg, og publikum hadde fått det de hadde betalt for. Etterpå ble det en kort sightseeing rundt i havnen, men det var ikke lett å høre hva guiden sa i motorduren.

Det er flere aktører som driver med glassbunnsightseeing, men det virket som alle hadde det samme opplegget, både i opplevelser og båttyper. Unntaket var en liten rød "ubåt" som både så kulere ut og sannsynligvis har en bedre glassbunn.

Når man tidligere har vært med en glassbunnbåt i Jordan og sett på Rødehavets fisker og rev, da skal det godt gjøres å overgå dette i Middelhavet. Men uansett, 30 euro for en time på sjøen er en god deal.

Dykkeren lokker fiskene under båten.

Denne neste gang?

Båttur til Venezia

Båten nærmer seg Venezia.

Når vi er så nær en by som Venezia må vi jo barna få se den. Fordi vi var usikre på hvordan det er å parkere der, foretrakk vi å reise dit med båt fremfor bil. Dessuten er det aldri feil med en tur på sjøen.

Båten vår.

 

Billettene for oss alle kom på solide 156 euro, og de kjøpte vi et par dager i forveien på byens turistkontor. Båten gikk fra havnen i Caorle kl. 8 presis. Veldig presis, skulle vi erfare, for de hadde allerede kastet fortøyningene da vi kom frem et par minutter før 8. Kom oss heldigvis ombord likevel.

Det var ikke noe flomvann på Markusplassen denne gangen.

 

Båten er forholdsvis liten, med plass til å sitte både under tak og på dekk. Det er en enkel bar ombord og toaletter vi ikke har testet. Båtturen hver vei tar godt over to timer, og det var rolig sjø hele veien. Ifølge brosjyren legger båten til kai ved Markusplassen, men sannheten var heller den bydelen som heter Castello lenger øst. Dette området er forøvrig ikke et dårlig sted å slå i hjel noen timer hvis man beregner god tid på å rekke returen. Utover dette ble Venezia grundig nok blogget om under Inas og min reise hit tre år tidligere.

 

Rialto-broen var under oppussing denne gangen, men Canal Grande er alltid like flott.

 

Båttur langs Ponta da Piedade

En båttur mellom disse klippene kan man ikke gå glipp av når man er i Algarve.

En båttur langs Ponta da Piedate, den gjennomhullede odden sørvest for Lagos, er en av tingene man "må gjøre" når man er her. Går man langs elven får man tilbud om slike turer kastet etter seg, men vi kjøpte billettene på Lagos Ticket Shop inne i sentrum. Tror ikke det var så dumt, for der fikk vi bedre oversikt over tilbudene og gode råd om hva som passet for oss med et lite barn på lasset. Billettene for 2 voksne og 2 barn på Discovery kostet 60 euro. Ask reiser fortsatt gratis.

Båtene kjører inn i, gjennom og mellom grottene.

Vi ble rådet til å møte opp et kvarter før avgang for å sikre oss gode plasser. Det hjalp lite, for båten fikk ikke lagt til brygga før den skulle ha reist. Vi fikk oss ganske gode plasser i skyggen likevel. Det var en bra dag for båttur, for temperaturen hadde steget kraftig og litt frisk sjøluft gjorde det lettere å holde ut. Været var rolig, men noen kraftige dønninger fikk likevel båten til å gynge en del. Så likevel ingen som ble alvorlig sjøsyke.

En annen båt med turister.

Båtturen ut til odden tok ikke mer enn 10 - 15 minutter. Der ankret vi opp, og en lettbåt som fulgte oss tok passasjerene i puljer inn til grottene. De som ble igjen på båten kunne bade og leke på en flytende trampoline mens vi ventet på tur.

Man skulle nesten tro at dette er en stri elv.

Grotteekspedisjonen var en uforglemmelig opplevelse. Tuppen av odden er en sveitserost av en kystlinje, og lettbåten tok oss inn i grottene og ut igjen på den andre siden. Noen grotter hadde utviklet seg til laguner inne i fjellet, hvor man kunne se himmelen gjennom hull i taket. Jeg mistet tellingen over hvor mange grotter vi var inne i, og alle grottene hadde tydeligvis egne navn. Noen steder måtte vi vente litt slik at andre turistbåter skulle komme seg ut, og jeg kjente en viss misunnelse på kajakkpadlerne som kunne komme seg inn i enda mindre grotter. Men man bør nok vite hva man driver med når man ferdes på egenhånd, for bølgene skapte kraftige strømmer der inne.

En titt oppover.

Båten hadde fasiliteter som toalett og en liten bar. Hele turen tok omlag to og en halv time. Jeg synes det var litt dårlig informasjon om hva som skulle skje under båtturen, men vi fikk gjort det vi skulle og totalopplevelsen var knallbra.

Så var det ut igjen.

 

Murano

Tid: 2.oktober 2013, kl 16:45
Sted: Hotellet

Kanalen gjennom sentrum av Murano

Det er greit å kunne se mer enn bare Venezia når vi skal være her i såpass mange dager, så vi brukte denne dagen til å besøke øya Murano, litt nord for byen. For å komme dit måtte vi gå i snaue 10 minutter gjennom byen for å komme til Fondamenta Nuovo, hvor det går vaporetti fra. Billetter kjøpes i en billettluke eller i Tabacci-butikkene. Det var dumt av oss å kjøpe enveisbilletter. Et dagskort hadde vært billigere. Vaporettoen ble stappfull av turister som hadde tenkt seg samme vei, men båtturen var heldigvis ikke så lang.

Murano er som en egen liten by, som i likhet med Venezia er kjemisk fri for biler, har egne kanaler og til og med sin egen "Canal Grande". Det går promenader langs kanalene i langt større grad enn det gjør i Venezia. Bygningene er enklere og mer fargerike, men innimellom smeller de til med et gotisk palass. Jo lenger nord på øya man kommer, desto sterkere blir følelsen av å være i en fiskerlandsby.

Litt glasskunst utenfor en kirke

Det er glassblåserkunsten som har gjort øya berømt, og i lang tid hadde de monopol på en teknikk som gjorde glasset deres enestående i verden. Butikkene langs den mest sentrale kanalen er da naturligvigvis glassbutikker. Det selges både som servise og rene pyntegjenstander. Særlige gjengangere var "gullfiskboller" og klovnefigurer.

Et representativt utvalg av hva man kan shoppe på Murano

Maria og San Donatokirken

Et stykke nord for Grand Canal (vet ikke om det er det den heter, men det er det den fungerer som) ligger en basilika som er viet Maria og St Donatus (hvem nå det er). Mesteparten av kirken ble bygget på 1100-tallet, og den er mest kjent for sine mosaikker, både på veggen bak alteret og på gulvet. I alteret skal det være en urne med Donatus' levninger. Det ligger også en figur av helgenen i alteret, men dette er heldigvis bare en statue, ikke helgenen selv. Mest særegent for meg var likevel glasskrusifikset som henger på den ene sideveggen. Vi er jo på Murano, tross alt!

Inngang er gratis, men det kryr av bøsser hvor man oppfordres til å legge igjen donasjoner. Fotografering er som vanlig forbudt.

Maria- og Donatuskirken

Museo del Vetro

Selvsagt finnes det et glassmuseum på glassøya. Dette var delvis stengt på grunn av ombygging, så billettprisen var redusert til 5.50 euro (hva nå den egentlige prisen var). Her gjelder også det evinnelige fotoforbudet. Utstillingene er av glassgjenstander helt fra romersk tid til vår egen. Mest interessant var de romeske glassene som var funnet i diverse graver, en glassmodell av en italiensk hage, og to lyskroner som også var utelukkende i rent glass. For de leselystne var det også store oppslag om øyas og glassblåsingens historie.

Kanalen som går forbi museet og kirken

En liten båt som ligger til kai

Tur med gondol

Kanalene er såvidt brede nok til at to gondoler kan møtes

Da jeg før ferien prøvde å finne ut noe av gondolturer i guidebøkene, var flere som kun sa: Det er for dyrt. Glem det!

Og ja, det er dyrt å bruke gondol i Venezia. 80 euro for 40 minutter koster det. Nesten som å ta taxi hjem fra byen i Norge. Likevel er det en type ting man bare kan gjøre i Venezia, og det er en behagelig opplevelse.

Man kan finne seg en gondol flere steder i byen, og vi fant vår litt syd for Rialtobroen, på San Polo-siden. Der var det bare å sette seg ned på bryggen hvor det er merket "Gondol" og vente på at en gondol skulle dukke opp, noe som skjedde ganske raskt.

Gondolføreren hadde opplegget klart om hvor skulle ro. Han kunne ikke stort mer engelsk enn de replikkene han hadde øvd på for å kunne fortelle om de viktigste bygningene vi passerte. De fleste spørsmål ble besvart med økseskaft.

Trangt mellom husene, lavt under broene

Turen gikk en liten runde gjennom noen kanaler i San Polo, nord for Grand Canal. Etterhvert som kanalene ble stadig trangere ble turen mer og mer idyllisk og avslappende. Blandt husene vi passerte var hjemmene til Cassanova og Marco Polo. I hvert fall noen av dem. Man må forøvrig også regne med å selv bli fotografert av turistene på broene man passerer under.

Det er ikke noen lang tur man rekker på 40 minutter, og de 40 minuttene gikk veldig fort. Burde egentlig ha brukt stoppeklokka.

Destinasjon: Venezia

Tid: 29. september - 2013, kl 12:15
Sted: På flyet mot Amsterdam

Så bærer det avgårde mot Italia igjen, for andre gang på under en måned for min del. Denne gangen er det for å feire 10 års bryllupsdag. Vi hadde vår bryllupsreise i Italia, så dette var en god anledning til å reise sammen til støvellandet igjen.  Hvorfor vi valgte nettopp Venezia bør ikke være nødvendig å forklare.

Ombordstigning på Torp

Denne turen blir uten barn. Normalt hadde det vært enklest for oss å reise med direkte fly fra Rygge, men fordi barna måttes settes av hos mine foreldre i Tønsberg ble det mer praktisk å reise fra Torp med flybytte i Amsterdam, enn å krysse fjorden enda en gang før avreise.

Etter en overnatting i Tønsberg kjørte faren min oss til Torp på en lite trafikkert søndag morgen. Innsjekkingen på KLM og Air France sine felles automater var litt mer omstendelig enn det er på Norwegian sine, men vi fikk da både sjekket inn og levert bagasjen. Litt upraktisk at vi ikke kunne sjekke inn flyvningen videre fra Amsterdam på Torp, men det løser seg vel.

Sikkerhetskontrollen gikk uten hverken kø eller problemer. Vi fikk handlet litt magemedisin (Jägermeiser) på tax-free'n og tok det rolig på en kafe mens vi ventet på ombordstigning.

Flyet er av typen Fokker 70, betydlig mindre enn en vanlig 737, med kun 5 seter i bredden. Det er grei benplass mellom setene, men det var lite plass til håndbagasje under stolsetene, så vi måtte for en sjelden gangs skyld ty til hattehyllene. Man merker også at det kiler litt mer i magen når man letter enn på større fly, men ikke slik at det blir ubehagelig. Vi hadde seter på nest bakerste rad, med tynn glipe med utsikt mellom flyvingen og motoren. Dette kom ikke så tydelig frem da vi valgte flyseter :(. Serveringen ombord er en liten pose med kjeks og valgfri drikke, også alkohol, men vi nøyde oss med eplejuice og kaffe såpass tidlig på dagen.

Bra utvalg av sjokolade på Schiphol

Tid: 29. september - 2013, kl. 15:00
Sted: Over Nederland, på vei sørover

Fordelen med å reise fra små flyplasser som Torp, er at det sjelden blir noen forsinkelser i forbindelse med take-off. Ulempen er at når vi lander på en betydelig større flyplass som Schiphol, blir man gjerne parkert litt ute i periferien. Da vi landet i Amsterdam ble vi dermed fraktet i busser til terminalen, men vi ble i hvert fall ikke stuet sammen, og bussturen var ganske kort. Desto lenger var det å gå til gaten med flyet til Venezia. På veien måtte vi skrive ut boardingpass på noen transfer-automater, tilsvarende innsjekkingsautomatene på Torp. Vi hadde en time på oss til å komme fra det ene flyet til det andre, så vi rakk handle litt snacks på noen kafeer før vi slo oss ned ved gate'n.

Vårt nye fly er en 737, med bedre plass under stolsetene, slik at jeg ikke trenger å åpne hattehylla hver gang jeg skal ha noe fra sekken. Take off ble et par minutter forsinket og taxingen var en solid kjøretur (ulempen med store flyplasser), men vi kom oss greit i lufta. Bevertningen er den samme, salte eller søte kjeks. De salte er best. Til å drikke unnet jeg meg denne gangen en Heineken. Her tar man seg også tid til å selge taxfree på flyet, som om det bryr oss.



Tid: 29. september 2013, kl 21:30
Sted: Hotel Locanda Santi Apostoli, Venezia

Billetten til vannbussen inn til byen

Det var langt fra noe sydenvær da vi landet på Marco Polo flyplassen i Venezia. Det var snarere snakk om regn av varierende styrke. Under innflyvningen hadde vi sett mot kystlinjen nord for Venezia. Det var mye grundt vann og sivgrodd sump med en del kryssende bekker. Hvis det er dette underlaget man har bygget Venezia på, kan jeg forstå hvorfor man sliter med å holde byen over vann.

Marco Polo flyplass ser litt ut som en ombygget fabrikk, med delvis murstein og delvis glassfasader. Flyet parkerte rett ved gate, og det var enkelt å finne frem til bagasjebåndene, som leverte bagasjen på rekordtid.

Den beste måten å komme til Venezia på, er naturligvis med båt, og det går "vannbusser", vaporetti, fra flyplassen. Vi kjøpte billetter i en luke på flyplassen, men kunne også ha kjøpt det på havnen. Utenfor flyplassen går det en gangvei mot venstre helt ned til havnen. Mesteparten av gangveien er overbygget, så vi behøvde ikke bekymre oss for været.

Første glimt av Venezia fra båten

Vi lærte forskjellen på vannbuss og ferge på denne turen. Vannbussene er ikke stort større enn en stor snekke, og de gynger godt i vannet mens de ligger for kai. Jeg kunne likevel ikke se noen som ble synlig sjøsyke. Passasjerene ble stappet under dekk foran og bak i båten, før båten tøffet avgårde ut i lagunen. De langt raskere, men nesten like store vanntaxiene brydde seg lite om hvor store bølger de laget i den trange skipsleia mot Venezia. Litt lenger ut på sjøen satte båten farten opp, og sjøvannet sprutet gjennom luka til kabinen, som føreren ikke hadde brydd seg om å stenge. Utsikten fra båten var heller begrenset, ettersom de gjenduggede vinduene var nedsprutet av vann. Alle var enige om at det var en fin tur.

Vannbussen tøffer videre etter å ha sluppet oss av på Rialto

Båten svingte inn Grand Canal på nordsiden av byen og hadde noen få stopp før vi skulle av ved Rialto, like syd for broen med samme navn. Det er mye bra å si om en fullstendig bilfri by, men når man kommer fra flyplassen med all sin bagasje savner man å kunne ta en taxi helt til døren. I stedet måtte vi gå med koffertene inn i bakgatene og følge en vei som går parallelt med Grand Canal.

Etter å ha krysset fire små kanaler og et lite torg fant vi den beskjedne inngangen til hotellet vårt. Vi fulgte skiltene gjennom noen ganger og inn i en trang heis opp til tredje etasje, hvor det lille hotellet holder til. Der ble vi tatt godt i mot av ei hyggelig dame som ga oss nøklene og viste oss rommet. Rommet, som ligger rett ut mot Grand Canal, er passe stort, har et par skrivebord, en liten TV og et fint bad. Hotellet tilbyr også gratis wifi, og har en trivelig felles stue med franske balkonger mot kanalen. At gulvet er så skjevt at ting lett kan trille bortover får man se på som "autentisk sjarm". Man kan ikke forvente at alt er i vater i et flere hundre år gammelt hus som flyter på gjørme.

Utsikten fra hotellrommet

Båttur til Bol og Zlatni Rat

Havnen i Bol

Tid: 28. juni 2011, kl. 22:20
Sted: Bakgården, hører noe folkpop i det fjerne

Makrellen servert om bord

Endelig i havn

Zlatni Rat kommer til syne

Zlatni Rat fotograferes best fra luften. Dette er vårt beste forsøk fra bakken

Motsatt retning

Shopping av leker i Bol

Denne turen har vært vært litt vanskelig å planlegge når det gjelder ting vi kan foreta oss mens vi er her. Har forsøkt helhjertet å søke på nettet etter utflukter som kan gjøres fra denne byen, men funnet relativt lite. Båtturen oppover Cetina var en ting, men vi ser også rett over til øya Brac herfra. En tur over dit virker jo nærliggende, men den eneste muligheten jeg kjente til da vi dro hjemmefra var å ta ferge fra Split. Da vi kom hit så vi straks at det var flere båter på havnen som arrangerer turer. Utvalget virket dog litt snevert, da alle båtene arrangerte tilnærmet like turer til Bol, og det på de samme dagene. Om det skyldes en form for formynderi eller total mangel på kreativitet aner jeg ikke.

Vi skaffet oss ihvertfall tidlig billetter (500 kuna totalt) til Bol, som er en by på den andre siden av Brac, nær Kroatias mest fotograferte strand, Zlatni Rat. Vi trodde vi var relativt tidlig ute, men da vi kom til båten var allerede alle plassene på dekket opptatt. Vi måtte nøye oss med plasser under dekk. Det ble en drøy båtreise på nesten 3 timer hver vei. Brac er ingen liten øy.

Ved avreise ble vi som så ofte før servert en rakija, denne gangen uten valnøtt. Senere ble vi servert et lekkert måltid med makrell som til og med barna spiste mye av. Som tilbehør fikk vi ubegrensede mengder kål og til å drikke fikk vi en litersflaske med rødvin (nei, vi tømte den ikke). Saft til barna.

Den lange turen rundt Brac ble litt langtekkelig. Vi burde tatt med mer underholdning til barna. Vi passerte kun en by på veien, ellers var det noe skog, andre steder var det mer karrig, med noen små skråninger med vinranker på lune steder.

Bol er en middels liten by med flust av barer ved havnen. Ellers fant vi, uten å lete altfor mye, ikke veldig mye butikker bortsett fra et fruktmarked ovenfor havnen. Området rundt havnen består av tradisjonelle umalte steinhus med røde takstein. I utkanten kunne vi se mer moderne bygninger, men mer moderate enn det verste man ser i Omis.

Vi hoppet straks om bord i en taxibåt som kjørte oss til Zlatni Rat for 10 kuna per voksen, 5 for barn. Båtene ser ut til å gå hvert kvarter, og det er også omtrent lengden på båtturen. Zlatni Rat er som et Skagen i miniatyr - en lang odde bestående av rundslipte småstein som stikker langt ut i havet. Det blåste friskt på tuppen av odden, noe som gjør stranden populær for surfing og kiting, men i le for  skogen som strekker seg til midten av odden var det praktisk talt vindstille. Det var langt høyere sydenfaktor her enn vi har sett ellers, med masse salgsboder, barer, trampoline, diverse vannsport, tilbud om massasje - you name it!

Vi slo oss ned i le av skogen på håndkledene våre på en ledig flekk mellom strandstolene. Stranden her, som kun består av stein, blir fort dyp og kan ikke kalles barnevennlig, men det var bedre for barna å øve seg på å svømme her enn på en langgrunn strand. Så lenge de har voksne de kan svømme ut til, vel å merke.

Etter to timer på stranden tok vi taxibåt tilbake til byen, gjorde litt småshopping, tok en smoothie på en bar (nøyaktig samme utvalg som i Omis) før vi kom oss tilbake til båten som skulle ta oss til Omis.

Middag spiste jeg sammen med barna på Pizzeria König, som ligger rett utenfor døra vår. Barna fikk som vanlig en Margerita mens jeg valgte noe fra den kroatiskspråklige menyen som viste seg å bestå av pepperoni og hele sorte pepper. Alle fat ble skrapt, og prisen for pizza, 2 brus og en øl ble ca 140 kuna.

Båttur på Cetina

Tid: 26. juni 2011, kl. 21:00
Sted: Bakgården vår, med  hvitvin, oliven og trekkspillmusikk i bakgrunnen

Fiskehytter langs bredden

...mens andre bruker båt

Fjellveggene kommer tettere

Elven blir smalere

...og grunnere

Ankomst Radmanove Mlinice

Restauranten på Radmanove Mlinice

Ørretbassenget. Alltid fersk fisk.

Tilbake til Omis

Elven Cetina var i sin tid sikker havn for piratene som har gitt Omis sin noe spesielle historie. Det er også den som bringer sand til strendene på kyststripen som kalles Omis Riviera. Tusistbyråene i byen markedsfører heftig for rafting og kanoturer på elven, men info om mer barnevennlige båtturer var vanskeligere å finne selv om det går nok av små motorbåter fulle av turister oppover elven. Jeg forsto etterhvert av det skulle gå noen båter fra broen kl 9:30.

Dermed stresset jeg ungene opp om morgenen for å rekke dette (de har fått ganske bedagelig døgnrytme her nede), og da vi kom til broen ble jeg strakst henvist til den første båten som skulle gå. Turen kostet 100 kuna for meg og begge barna. Det gikk ihvertfall et kvarter før båten hadde samlet nok passasjerer til at de ville sette av gårde, så vi hadde ikke behøvd å stresse så fælt. Forsto etterhvert at det også gikk flere båter senere på dagen. Båten er som en litt stor åpen jolle med plass til kanskje 20 personer. Redningsvester så jeg ikke noe til, så jeg ga barna ordre om å sitte pent.

Turen gikk samme rute som joggeturen min dagen før. Først gjennom den dramatiske kløften like bak byen, så svingte den sørover og dalen videt seg ut for et par kilometer. Så kommer de bratte fjellveggene plutselig nærmere elven. Elven blir også grunnere og smalere, og man kan se fisker i det klare vannet og blå øyestikkere som flyr lavt over overflaten. Da våknet også interressen til barna.

Etter en snau times båttur la vi til kai ved Radmanove Mlinice, en  en gammel mølle som var bygget om til restaurant. Herfra kan man gå videre langs elven, som ikke lenger er farbar, men barna ville overraskende nok heller utfolde seg på lekeplassen som også var der. Restauranten er kjent for sin ørret, men det var for tidlig på dagen for noen fiskemiddag. I stedet ble det is og kaffe fra en kiosk som også er der. Prisene er litt høyere enn i byen, men annet er vel ikke å forvente. Det er også et ørretbasseng på området, trolig for å holde råvarene ferske, som var til stor underholdning for barna.
Etter en time her måtte vi tilbake til båten for å komme oss tilbake til byen. Turen medstrøms gikk litt raskere enn turen opp. Båtturen er passe lang til at barn ikke kjeder seg alt for mye, og aktivitetene på mølla gjør at barna fort glemmer at båtturen kan ha vært kjedelig. Det går også et tøffetog hit fra stranden to ganger om dagen for de som ikke har tid til å kjøre båt.

Båttur rundt Manhattan

Frihetsgudinnen

Nyter utsikten mot Lower Manhattan, blandt annet.

Brooklyn Bridge

Midtown - med Empire State og Chrysler Building

FN-bygningen - en nærstudie

Harlem river

Etter at vi var ferdige med det faglige på fredag var det en felles sightseeing med båt som gikk rundt hele Manhattan. Vi ble fraktet med buss til en pir ved Hudson River hvor Circle Line har sine båter. Båten vår var ganske stor med god plass til 70 personer både under og på dekk.

Vi begynnte med å spise lunsj, som var en buffet med ganske gode spareribs og kylling. Problemet var at båten satte i gang en såpass høy fart at vi såvidt rakk å spise opp før vi måtte opp på dekk for å knipse.

Det er virkelig verdt en båttur for å se Manhattan fra sjøen og frihetsgudinnen på nært hold. Har man ikke lyst på noen sightseeing, så skal en tur-retur billett til Staten Island være et bra alternativ. Turen gikk først ut Hudson River til Liberty Island og Frihetsgudinnen, deretter langs Lower Manhattan, som står som en massiv vegg opp fra havet. Båten gikk så oppover East River og under bl.a. Brooklyn Bridge. Bygningsmassen blir en periode lavere før man kommer til Midtown, hvor man finner de peneste skyskraperne, som Empire State og Chrystler Building.

Siden svingte båten inn på Harlem River, som renner mellom bydelene Harlem og Bronx. Her er det mindre spektakulære blokker i murstein, og ikke fullt så mye å ta bilde av, med et mulig unntak av Yankee Stadium. Da vi igjen nærmet oss Hudson River tok det slutt på bebyggelsen og det var grønn skog på begge sider av kanalen. Ikke helt hva man forestiller seg av New York. Vel ute på Hudson igjen gikk båten i sneglefart langs de pene bygningene i Upper West før vi gikk i land igjen.

Manhattan sett fra Hudson