Bading på Estapona

Sommeren 2013

Estepona har en langgrunn og beskyttet strand for vindfulle dager

Vi var klare for en ny dag på stranden, men siden vinden har frisknet til ble vi anbefalt å kjøre til Estapona, ca 15 minutter nordover. Der ligger stranden i en liten vik, og en molo er bygget for å gi ekstra beskyttelse.

Avkjøringen til stranden er like før byen, og det var tett med både biler og folk. Likevel var det flust med parkeringsplasser bare vi kjørte langt nok innover. En mann sto og dirigerte parkeringen og tok i mot frivillige "donations" som eneste betaling. Aner ikke om han faktisk jobbet der eller bare hadde funnet på en kreativ måte å tjene penger på. Uansett, så lenger han bidrar til effektiv parkering har jeg ingen ting imot å donere et par euro.

Vi kunne se to kafeer innerst i viken som tilbød solsenger, og vi valgte Havana, som var den nærmeste. 2 solsenger kostet rimelige 9 euro.

Stranden var upåklagelig, til tross for litt flytende søppel og at bølgene og den fine sanden grumset til vannet. Stranden er langgrunn og det var knapt en stein å finne på bunnen.

Vi rakk en liten spasertur på havna i Estepona før vi dro hjem, men fikk ikke noe særlig inntrykk av byen. Det var en del serveringssteder der, men det virket veldig dødt på denne tiden av døgnet. Vi kunne se på noen postkort at det finnes en fin gamleby her, men vi hadde ikke tid til å lete oss frem til denne.

Måkefiesta på Esteponas marina

Høsten 2014

Estepona er stedet å bade når vinden rår.

Værmeldingen for i dag var egentlig ganske dyster, men også litt tvetydig. Som vanlig foretrekker vi å tilbringe den siste dagen på stranda for å sikre oss litt farge og ta et høytidelig årets siste sjøbad, men ikke uansett vær. Derfor hadde vi en plan B om å ta en tur til Marbella.

Heldigvis skiftet meterologene mening i siste øyeblikk, men vinden var fortsatt kraftig, så vi valgte å dra til Estepona og legge oss på stranden der. Vi vet fra tidligere at den ligger i en lun bukt hvor det er behagelig å være mens vinden herjer alle andre steder.

Estepona ligger 15 km herfra, og i motsetning til da vi var her i sommerferien i fjor, var det nå god plass og enkelt å parkere.

Det har vært sagt mye om Estepona, særlig når det gjelder estetikk og masseturisme, men vi har egentlig aldri brydd oss om så mye annet en stranden. Det er en av de beste strender jeg vet om, langgrunn og så å si steinfri. Innerst i den lune bukta er sjøen stille og barnevennlig uansett vær. Litt lenger vest kan bølgene slå inn mot land, til stor forlystelse for de som liker litt action. Vi hadde det ihvertfall veldig gøy med å kaste oss med bølgene og "surfe" mot stranden. Det beste med å bade sammen med barn er at man kan gjøre slike ting uten å oppfattes som barnslig.

Moro med bølger.

Stranden i Sabinillas

Ensom palme på stranden

Vi rakk bare en dag på stranden i Sabinillas. Denne byen preges tydelig av at det er mye "fastboende" turister som eier sine egne ferieboliger, fremfor charterturisme. En av konsekvensene av det er mangelen på svenskspråklige menyer (krise), men også lite solsengenger til leie på strendene. Folk tar heller med seg eget utstyr. Noen kafeer leier likevel ut solsenger. Vi slo oss først ned ved en kafe i retning av marinaen. Solsengene her var ganske slitte og stranden var stenete. Stenene var likevel såpass rundslipte at det ikke gjorde vondt å gå på dem. Likevel valgte vi å flytte oss til Cubanga som opprinnelig planlagt før noen rakk å ta betalt for solsengene våre.

Stranden nedenfor Cubanga hadde ren sandbunn, med nokså grov sand. Også her er stranden veldig brådyp, men det er mulig for de fleste å bade her. Solsengene kostet 6 euro per stk, inkludert en drink og tråløst internett av varierende kvalitet.

Stranden er lang og kvaliteten varierer ettersom hvor man slår seg ned. Vi har kun badet på de stedene som er nevnt, men på joggeturer fikk vi inntrykk av at det var finere sand nedenfor sentrum av Sabinillas. Her er det også mer fasiliteter som kafeer og lekeplasser.

Sørover forbi marinaen er tendensen motsatt. Stranden har enten grov sand eller grus. Atmosfæren virker litt mer laid-back, bebyggelsen lavere og det finnes også en campingplass her.

Kommer båtene helt inntil stranden slipper man å vasse langt (gammelt sydenord)

Bølgene på stranden

Fra høsten 2014:

Etter middag den første dagen gikk vi langs stranden mot Porto de la Duquesa for å ta ut litt kontanter. Det hadde vært gråvær hele dagen, og da vi kom til stranden så vi det var opplagt at det ikke hadde blitt noen bading her selv om vi hadde vært mer opplagte. De store bølgene som slo mot land var ikke trygge å bade i. Derimot ble det noen fine bilder, og for barna sin del var det veldig moro å la seg jage av bølgene. Det gikk som det måtte gå.

Det var ikke like fristende å bade alle dager.

Bade i Dødehavet

Ganske livlig i Dødehavet denne dagen

Tid: 22. februar 2012, kl.15:15
Sted: På bussen tilbake fra Dødehavet

Det er sjelden jeg legger ut på en dagstur på 3,5 timer hver vei i løpet av en ferie, men opplevesen av å bade i Dødehavet må være verdt bryderiet. En slik mulighet til å bade på jordens laveste punkt kommer ikke mange ganger i løpet av et liv, og ettersom hele havet truer med å tørke ut om 50 år bør man heller ikke vente for lenge.

Utsikt fra bussen mot israelske fjell bak et 2 km bredt ingenmannsland

Apollo sin buss kjørte som vanlig kl 7:20 om morgenen, og denne gangen klarte vi å beregne tiden bedre. Vi kjørte Dead Sea Highway, som går fra Aqaba og langs den israelske grensen med et 2 kilometer bredt ingenmannsland hele veien til Dødehavet. I motsetning til Desert Highway, som går over fjellet, går denne veien gjennom den flate og rette Great Rift Valley (ja, den samme dalen som starter i Kenya), og var dermed en roligere busstur. Landskapet var til å begynne mest ørken og enkelte forekomster av sanddyner, men etterhvert som vi kom lavere i terrenget ble det mer frodig med store områder med grønnsakplantasjer. Særlig tomater dyrkes det mye av, og det var flere stands med salg av grønnsaker langs veien. Hist og her sprang en frittløpende kamel eller dromedar over veien, og på samme måte som vi har varselskilt for elg hjemme, har man tilsvarende skilt for kameler. En og annen flokk med geiter var også å se langs veien

Se opp for løse kameler langs veien

Veien går forbi en mindre sjø før vi kunne se Dødehavet, med endelig kom Dødehavet kom til syne, fortsatt med Israelske fjell som bakteppe. Vi stoppet et øyeblikk under en høy klippe som skal være saltstøtten etter Lots kone, som ikke kunne la være å se seg tilbake da de flyktet fra Sodoma og Gomorra.

Saltstøtten etter Lots kone

Bussen stoppet til slutt ved Amman Beach. Nå var vi faktisk nærmere Damaskus enn hotellet vårt i Aqaba, og Jerusalem ligger like over fjellet på den andre siden vannet. Etter å ha forsynt oss fra en lunsjbuffet med retter som jeg etterhvert har blitt kjent med uten å kunne navnet på dem, gikk vi endelig ned til vannet for å bade. Amman Beach er en offentlig strand med garderober og dusjfasiliteter som man ikke bør skryte for mye av. Svømmebassengene var det ingen som brydde seg om. Vi så ingen solsenger, bare noen plaststoler til å sitte eller ha tingene sine på.

Amman Beach

Man bør være litt forsiktig når man går ut i vannet. Skjærer man seg får man umiddelbart salt i sårene. Badesko og svømmebriller kan være en god ide, særlig for barna. Bunnen er delvis sand, delvis stein og delvis saltavleiringer. Å flyte på dette vannet var en sær opplevelse, med mer av kroppen over vannskorpen enn man er vant til. Når man lar kroppen flyte i loddrett stilling i vanlig saltvann skal vannet rekke deg opp til øynene. Da jeg forsøkte å gjøre det samme her, i den grad det var mulig, rakk vannet meg til brystet. Jeg klarte nesten å ta sit-ups mens jeg fløt på vannet. Det enkleste er å flyte på ryggen. Det er nesten umulig å reise seg opp mens man svømmer på magen. Ina forsøkte å svømme bryst, men klarte ikke å holde bena under vann. Vannet kjennes glatt mot huden mens man bader, men etter at den har tørket ser man ut som man flasser etter å ha vært alvorlig solbrent. Børst håret, og du har salt til maten i en uke.

Bading i Dødehavet

For barna var dette dessverre enn mer komplisert opplevelse. Brage avbrøt badet straks han oppdaget at han hadde sår på steder bare vannet kommer til. Ylva klarte å flyte på ryggen, men fikk krampe i lårene etter å antakelig ha ligget i en anstrengt stilling. Det var mye barnegråt å høre rundt om kring, så det kan nok lønne seg å vente til barna nærmer seg tiårsalderen før man utsetter dem for dette.

Ylva vil ha med seg litt av Dødehavet hjem

Etter å ha dusjet av oss saltet gikk vi opp til parkeringsplassen for å handle hudprodukter fremstilt av råvarer fra Dødehavet. Det finnes både hudkremer, gjørmemaske, såpe, badesalt og hårvekstmidler. Varene er angivelig billigere her enn andre steder, dessuten er det jo førsteklasses suvenirer. Barna tok også med seg hver sin klump med salt fra stranden.

Som nevnt bør man ikke vente for lenge med å reise til Dødehavet. Vannstanden synker med en meter hvert år, og om 50 år kan hele havet være borte. Varmere klima, mindre nedbør og bruk av vann fra Jordan-elven til landbruk har gjort sitt til at vanntilførselen ikke lenger er tilstrekkelig. Det foreligger spennende planer om å grave en kanal fra Rødehavet til Dødehavet for å åpne en ny vanntilførsel, men man har ennå ikke fått ut fingern for å begynne å grave. La oss håpe man gjør det før det har gått 50 år.

Bading i Dahab

Det er mest å se der korallrevene åpner seg

Fisker observert ved Eel Garden

Mye rart i se i vannet

Stranden ved Dahab City er det beste stedet å bade

Dahab byr på gode muligheter for både dykking, snorkling og bading, men fordi alt ikke finnes på et sted er det nyttig å gjøre leksa si på forhånd for å finne de beste stedene. Den leksa innebærer også at desember og januar ikke er den tiden på året hvor bading er den mest fristende aktiviteten i Egypt.

Dykking

Det ble ikke noe dykking på oss under vårt opphold, men det var likevel ikke vanskelig å se at mulighetene var mange. Minst halvparten av butikkene langs stranden ved den nordlige enden av Assalah var dykkerbutikker som både arrangerer kurs og turer. Treningen foregår i et avgrenset område på stranden. Lonely Planet anbefaler at man velger arrangør med omhu fordi det varierer med hvor nøye man er med sikkerheten. I guideboka finnes en egen seksjon hvor arrangørene vurderes.

Snorkling

Det beste området for snorkling kalles Eel Garden og ligger bortenfor ved fyrhuset som ligger ved den nordlige enden av Assalah. Vi slo oss ned på noen solsenger på stranden som tilhørte hotellet Lighthouse, som lot oss benytte solsengene mot at vi kjøpte noe å drikke.

Til å begynne med er stranden svært langgrunn med steiner og koraller på bunnen, men såvidt dyp nok at det lar seg gjøre å legge på svøm. Fra første stund ser man både mange og fargerike fisker, men for de store opplevelsene bør man oppsøke åpninger eller kanten på revet. Slike åpninger er synlige fra land i form av turkis-fargede områder under vannet. Der var mengden med fisk og vegetasjon både mer rikholdig og mer fargerik.

Vi forsøkte oss på en ny snorkletur dagen før hjemreisen, men denne ble heller mislykket på grunn av den sterke strømmen som ble skapt av den enda sterkere vinden. Derfor fikk vi ikke prøvd ut andre områder skikkelig, men i området nord for fyrhuset skal det være flere svært bra områder. Vi så også enkelte lovende områder langs den lange stranden mellom Assalah og Dahab City.

Utstyr for snorkling fikk vi leid for bare 5 pund (drøye 10 kroner) i dykkerbutikken til Seven Heaven Hotel. Det er også mulig å melde seg på arrangerte turer til enda bedre steder i relativ nærhet.

Sandstrender

Stranden langs Assalah er stenete og ubehagelig å vasse. Ta derfor heller turen til Lagoon i Dahab City, som er en svært fin sandstrand. Vi forsøkte å komme oss dit ved å gå langs stranden, og selv det var en fin tur til å begynne med ble den etterhvert svært lang. Odden som skjermer bukta inn mot Dahab City var mye lenger enn vi hadde regnet med, og det flate og ensformige landskapet gjorde det vanskelig å orientere seg da vi bestemte oss for å ta snarveien tvers over. På den andre siden av odden var vannet så stillestående at det var langt fra fristende å bade i, men vi visste det ville bli bedre nærmere byen. Da vi omsider kom frem til Dahab City ble vi møtt av noen hoteller som hadde gjerdet inn strandtomten slik at vi måtte gå rundt hele den fordømrade byen for å komme til stranden. Derfor anbefaler vi heller å ta taxi (dvs hoppe på lasteplanet på en pick-up) eller gå langs veien som begynner ved basaren i Assalah.

Selv om Dahab City i seg selv er et svært kjedelig sted, er selve stranden likevel værdt turen. Det er den gylne sanden på denne stranden som har gitt Dahab sitt navn (Dahab betyr gull). På den nesten folketomme stranden tok vi oss til rette på noen solsenger som utrolig nok ingen krevde penger av oss for å bruke. Stranden består utelukkende av fin sand både over og under vann, og vi betalte ingenting for å komme inn.