Amon el Gazira Hotel

Ina skriver postkort i bakgården på Amon el Gazira Hotel

Terningkast: 5. Vi fikk en personlig anbefaling av Amon el Gazira Hotel før vi reiste til Egypt, og vi har ingen betenkeligheter med å sende den anbefalingen videre. Til tross for at dette var reisens nest billigste hotell og at vi ikke hadde eget bad, var dette det klart beste hotellet vi bodde på under hele reisen.

At rommene er rene og moderne er naturligvis med på å trekke inntrykket opp, men det som gjør hotellet spesielt er det personlige preget som innehaveren Ahmad og hans familie setter på det. Hotellet har en nydelig, liten bakgård hvor det tennes bål om kveldene som gjester og ansatte samler seg rundt for å utveklse sine opplevelser. Etterhvert som det blir for kaldt til å sitte ute flyttes bålet innendørs, hvor de ansatte røyker vannpipe mens de ser på LA Heat på en gammel sort-hvit TV.

Amon el Gazira Hotel er svært populært. Derfor lønner det seg å bestille rom god tid i forveien, selv i lavsesongene. Vi ble straffet for å ikke ha gjort dette med et rom uten bad, men det badet vi fikk tilgang til lå rett utenfor rommet vårt og var alltid ledig når vi skulle bruke det, så konsekvensen av dette var heller liten. For rommet betalte vi 65 pund per natt, inkludert frokost.

Shopping i Luxor

Terningkast: 3. Vi brukte lite tid (og penger) til shopping i Luxor, og kan dermed ikke gi noen fullgod vurdering av disse mulighetene, men etter hva vi observerte var tilbudet omtrent slik man kunne forvente av en turistby. Det mest fornuftige vi kjøpte var et skjerf i bomull til Ina på en salgsbod utenfor Hatshepsut-tempelet før vi skulle gå over fjellet til Kongenes Dal. Hvis jeg ikke husker feil måtte vi ut med ca. 10 pund for dette etter litt tålmodig pruting.

I tillegg til basaren utenfor Hatshepsut-tempelet var det også basarer utenfor Kongenes- og Dronninges daler, og helt sikkert flere steder som jeg ikke husker i farten. Disse selger de sedvanlige katte-statuettene, enkle tekstiler, kopier av diverse funn-gjenstander og naturligvis postkort. Disse souvenirene er vanligvis laget av solide materialer, men en større bredde i tilbudet ville vært ønskelig. Vår erfaring er at det er lettere å prute ned prisen ved disse bodene enn det er i de mer ordinære butikkene. Det var ihvertfall utrolig hvor lave prisene ble da vi forsøkte å komme oss gjennom basarene uten interesse av å kjøpe noe som helst.

I landsbyen Gourna, som ligger mellom severdighetene på vestsiden, vrimler det av alabaster- og papyrusfabrikker. Vi tok oss aldri bryderiet med å undersøke disse nærmere, men i ettertid angrer jeg egentlig litt på dette. I sentrum av Luxor er det naturligvis også noen basargater. Denne fikk vi heller ikke undersøkt spesielt grundig, men den kommer uansett ikke i nærheten av hva Cairo kan tilby av basarer.

Rekreasjon i Luxor

Solnedgang over Nilen

Terningkast: 3. Sammenliknet med Kairo er det en lettelse å komme til Luxor, med langt mindre trafikk og ikke fullt så frekke hasslere. Ved å bo på vestsiden av Nilen unngikk vi også det verste trøkket, og ingenting er mer avslappende enn å flykte fra det hele i en felucca. Men i sentrum av Luxor er det like mye mas som ellers i Egypt, og man må hele tiden vifte bort nærgående sjåfører som roper taxi eller keresh.

Ved basarene utenfor severdighetene var det likevel verst, spesielt når man begår den tabben å vise det minste snev av interesse det som finnes i bodene. Er man ikke interessert i å shoppe noe her er det fristende å ta fart og løpe gjennom hele basaren før noen rekker å stoppe deg. Innenfor de avsperrede områdene er man fri for selgere, men man må håndtere en og annen guide som tross alt ikke forlanger så mye for sine tjenester. Generelt er det betydelig mindre risiko for å bli flådd i Luxor enn i Kairo.

Severdigheter i Luxor

Hatshepsuts obelisk i Karnak

Terningkast: 6. Selv om pyramidene utenfor Kairo både er eldre og mer imponerende å se på, er det Luxor som byr på den største konsentrasjonen av kulturminner fra det gamle Egypt. Disse minnesmerkene er fra den tiden det gamle Egypt var på sitt mektigste, og er dermed også mer interessante den historisk interesserte. Til tross for at det er lite av kulturell interesse fra de senere historiske epoker, er det likevel umulig å gi Luxor noe annet enn full score for sine severdigheter.

Mat i Luxor

Køfte i pitabrød, slik det serveres utenfor Medinat Habu

Terningkast: 4. Vi fikk et bedre innblikk i utvalget av spisesteder i Luxor enn hva vi gjorde i Cairo, og jevnt over var vi godt fornøyde med hva vi fikk servert. Den første dagen i Luxor spiste vi i den ekstreme budsjett-enden av skalaen, nemlig på en svært enkel kylling-grill som vi hadde blitt anbefalt av hotell-betjeningen. Spisestedet holdt til i et skur ved hovedgaten gjennom vestsiden og ble betjent av en svært hyggelig, ung kokk og katten hans. Til tross for stedets noe forslummede ytre, var kyllingen vi ble servert sammen med ris (vi droppet salaten) svært saftig og god. Den samlede summen for kylling og cola for to pluss litt driks til kokken ble 30 pund (ca. 70 kroner).

Neste kveld valgte vi den motsatte enden av skalaen (etter vårt budsjett) og spiste middagen på Restaurant Africa, nok en gang etter hotellets anbefaling. Her ble vi servert en ferdigkomponert meny med linsesuppe, lam stekt i tomatsaus i en keramikkbolle, med friterte auberginer (nydelig!), poteter og grønnsaker som garnityr. Til dessert ble vi servert en slags kokos-kake. I ettertid er jeg villig til å si at dette var det beste måltidet vi ble servert i Egypt. Hele gildet kostet 62 pund (ca. 140 kroner), inkludert en Stella til hver av oss.
På østsiden spiste vi en kveld på et sted med navn Amoun, som er en stor og støyende uteservering i Luxors travleste område som sant å si ikke har noe spesielt eksklusivt ytre, men som serverte oss god og rimelig sheesh kebab og lam i tomatsaus samt en cola til hver for 32 pund (ca. 75 kroner).

Siste kvelden i Luxor spiste vi på Ali Baba café som ligger nær den sørlige enden av Luxor-tempelet. Serveringen foregår på en takterrasse som man kommer til etter å ha klatret opp en litt sliten vindeltrapp. Den overmåte festlige (syntes han ihvertfall selv) kelneren serverte oss køfte og reisens beste sheesh kebab, samt to Stella som trakk opp prisen til i overkant av 50 pund (drøye 120 kroner).

Lunsjen vår kjøpte vi på steder som lå gunstig til i forhold til severdighetene. For det meste var denne maten køfte eller kylling i pita eller baguetter (egyptske baguetter likner mest på pølsebrød). Maten vi ble servert varierte ikke så mye i smak fra sted til sted, men servicen var sterkt varierende. Det koseligste stedet (hvis vi ser bort i fra toalettene) fant vi utenfor Medinat Habu, hvor det var god service og en avslappet atmosfære. Ikke fullt så god var servicen på Marsam Hotel i nærheten av Ramesseum hvor vi, til tross for at det var anbefalt av Lonely Planet, ikke følte oss helt velkomne. Man føler seg liksom litt dum når man må spørre om det er servering her.

Aller verst var servicen der vi spiste etter å ha besøkt Karnak-tempelet. Vi angret bittert på at vi ikke hadde trodd på innkasterne på restaurantene nærmest tempelet som fortalte oss at Peace, som vi egentlig hadde tenkt oss til, hadde vært stengt i 3 måneder da dette viste seg å faktisk være sant. Plan B gikk dermed ut på å finne et serveringssted langs Nilen, noe det viste seg å være færre av enn vi hadde trodd. Til slutt fant vi et hotell hvor det var servering i haven, men nok en gang måtte vi spørre om dette, noe som ellers er totalt unødvendig i Egypt. Servicen var nesten totalt fraværende og maten var heller tørr og uten smak. Til slutt ble vi appåtil på en ganske uproff måte bedt om å betale og gå. Min konklusjon etter denne opplevelsen er at man kan spare seg bryderiet med å oppsøke spisesteder langs elvepromenaden når man befinner seg utenfor sentrum av Luxor.

Byliv i Luxor

En Keresh kjører forbi et skilt som lover Hazzle-free zone. For godt til å være sant?

Terningkast: 3. Luxor er en turistby som mer eller mindre utelukkende lever av turistene som kommer for å beundre severdighetene rundt byen. Derfor er også det meste man ser av butikker og byliv ellers tilrettelagt for turister. Vi bodde på vestsiden av elven, og selv om denne delen av byen er betydelig mindre enn østsiden, følte vi at denne bydelen var mindre turistinfisert og at man kommer litt nærmere den egyptiske hverdagen. Ellers finner man i Luxor det turister forventer av fasiliteter, som et godt utvalg av spisesteder, butikker og minibanker (riktignok bare 2 stykker).

Tempelkomplekset i Karnak

Inngangspartiet til Amon-tempelet i Karnak-komplekset, flankert av sfinkser med geitehoder

Obeliskene etter Tuthmoses I og Hatshepsut sett fra søylehallen

En drøy kilometer nord for sentrum av Luxor ligger tempelkomplekset Karnak, som er det mest imponerende byggverket i Luxor. Komplekset ble påbegynt av Tuthmoses I på 1500-tallet f.kr., men konger fra flere dynastier har i de følgende århundrene bidratt med påbygg. Hele komplekset er mer enn en kilometer langt, og det er heller ikke spesielt smalt.

Den best bevarte delen av komplekset er Amon-tempelet, som ble bygget av Seti I og Ramses II. En allé av sfinkser med geitehoder leder deg til inngangen til dette tempelet. Et av høydepunktene i dette tempelet er den store søylehallen, hvor man virkelig kan gå seg vill mellom de store og vakkert dekorerte søylene. Det var forøvrig her James Bond hadde et av sine oppgjør med Jaws i Spionen som elsket meg.

Lenger inne i komplekset står to obelisker på over 20 meter som er etterlatt av Tuthmoses I og Hatshepsut. Tuthmoses III har også hatt flere obelisker på det samme stedet, men disse har siden blitt fraktet til store byer rundt om i verden, som Istanbul, London og New York, hvor de er store turistattraksjoner i dag.

Turistmengden i Karnak er stor, selv i de trange tidene for turistnæringen som vi opplevde. Fordelen med dette er at det da blir færre hasslere per turist, og i de mest sentrale delene av Amon-tempelet kunne vi stort sett gå i fred. Kom vi derimot til de roligere delene av komplekset var det alltid noen som prøvde seg. Vi måtte til slutt ut med et par pund i baksheesh, uten at jeg i ettertid kan huske hva vi fikk i gjengjeld for dette.

Etter at vi hadde sett Karnak var vi ferdige med den historiske delen av reisen. Heretter skulle vi bare kose oss. :-)

Luxors Nekropolis

Memnon-kolossene ved veien til Necropolis

Billett til Dronningenes Dal. Et hjørne ble revet av for hver grav vi besøkte

Den rikt dekorerte ytterveggen til Medinat Habu

Ruinene av arbeiderbyen Deir al-Medina

Å være sikkerhetsvakt i Dronningenes Dal er neppe verdens mest spennende jobb

Mellom de godt bevarte søylene i Ramesseum

Hatshepsuts tempel Deir al-Bahri. Sett fra fjellstien til Kongenes Dal

Klippelandskapet i fjellene mellom Deir al-Bahri og Kongenes Dal

Utsikt over Kongenes Dal

Graven til Tutmoses III ligger gjemt godt inne i en kløft i fjellet

Under Det Gamle Riket og Mellomriket var skikken at kongene ble begravet i pyramider, men til tross for strenge forbud og alskens forbannelser mot å trenge seg inn i gravene, var plyndring et problem man ikke klarte å bli kvitt. I et forsøk på å sette en stopper for dette brøt Tuthmoses I, som var den første store kongen i Det Nye Riket fra 1504 til 1492 f.kr., med denne skikken. I stedet for å bygge en pyramide valgte han å hugge sin grav inn i fjellet i en trang dal på vestsiden av Nilen, og satte strengt vakthold ved alle passasjer inn til dalen. De senere kongene i Det Nye Riket, som skulle vare i ytteligere 400 år og bli Egypts storhetstid, fulgte hans eksempel. Derfor har dalen fått navnet Kongenes Dal.

I mangel av en pyramide som kunne minne ettertiden om sin storhet bygget kongene heller et tempel i forbindelse med sin begravelse, og dermed sørget de også for at de hadde et godt forhold til gudene foran den siste reisen. Disse lot seg forståelig nok ikke bygge inne i den trange dalen. Derfor ble disse templene i stedet reist ved foten av fjellet. Flere av disse gravtemplene er imponerende godt bevart.

Mens kongene bygget sine graver i Kongenes Dal, ble nære slektninger gravlagt i Dronningenes Dal, og flere andre steder har mer ringe personligheter bygget sine graver på tilsvarende måte. På denne måten vokste det frem en egen by for de døde, eller Necropolis som den ofte omtales som. Selv om de mest høystående personene ble gravlagt i store graver i Kongenes Dal og Dronningenes Dal, var det faktisk de små gravene i arbeiderlandsbyen Deir al-Medina som gjorde sterkest inntrykk på oss, med sine meget godt bevarte veggmalerier.

Med unntak av Medinat Hubu var de påtrengende guidene naturligvis godt representert på alle severdighetene. De hadde delt alle severdighetene jevnt mellom seg, slik at det vanligvis sto en guide nede i gravene da vi kom for å se på dem. Det gjorde det vanskelig å snakke dem bort, men de tok vanligvis til takke med mellom 2 og 5 pund for bryderiet. Dessuten hadde ikke guidene her den samme frekkheten som vi måtte lide for i Kairo.

Hvordan komme dit

Den enkleste og billigste måten å komme seg fra havnen på vestsiden til Necropolis og mellom de forskjellige severdighetene på, er å leie sykler, men det er nok heller ikke noe problem å praie en taxi. Det er flere sykkelutleier å velge mellom, men vi valgte å la hotellverten vår skaffe sykler for oss. Syklene kan ikke akkurat sies å være av nyeste modell, og diverse luksustilbehør som gir og gode bremser ble savnet i enkelte av bakkene. Men for det meste er terrenget flatt, og dessuten er det sikkert mulig å skaffe bedre sykler enn de vi fikk.

På veien mot fjellene syklet vi mellom noen frodige åkre, og da vi nærmet oss billettkontoret passerte vi Memnon-kolossene, som egentlig er statuer av Amenophis III, men fikk sitt navn fordi grekerne trodde de forestilte sagnfiguren Memnon. Statuene er alt som er igjen av et tempel som ble bygget av Amenophis III.
Billetter til alle severdighetene får man kjøpt ved billettkontoret som er plassert der hvor veiene mot Dronningenes Dal og Kongenes Dal deler seg. De fleste billettene kostet 12 egyptiske pund (ca 30 kroner), med halv pris til studenter. En billett til Kongenes Dal eller Dronningenes Dal inkluderer tilgang til 3 valgfrie graver, med unntak av Tuthankamons og Nefertaris graver, hvor man må kjøpe en egen og betydelig dyrere billett. Det er også verd å nevne at det her, i motsetning til i Cairo, ikke kostet noe å ha med seg kamera.

Medinat Habu tempelet

Et par hundre meter syd for billettkontoret ligger Medinat Habu, et stort tempel-kompleks som ble påbegynnet av Hatshepsut og Tuthmoses III, men som senere ble dominert av gravtempelet til Ramses III.
Tempelet er det best bevarte av de templene vi besøkte på reisen, med de fleste rikt dekorerte veggene fortsatt intakte. Der hvor solen ikke kommer til kunne vi også se fargene i dekorasjonene. Det eneste stedet vi kunne se noen større skader var i det innerste søylerommet, hvor alle søylene på et eller annet vis var blitt kappet i nøyaktig samme høyde.

En annen grunn til at vi likte dette tempelet spesielt godt var at vi ikke ble plaget av noen hasslere der, men dette kan naturligvis skyldes ren flaks. Også området utenfor tempelet er trivelig, med en liten landsby med et par kafeer hvor det kan anbefales å ta en matbit etter besøket.

Arbeiderbyen Deir al-Medina

Ved en liten avstikker fra veien til Dronningenes Dal ligger restene av arbeiderlandsbyen Deir al-Medina, hvor gravbyggerne og kunstnerene som utsmykket gravene bodde. Selv om det stort sett bare er grunnmurene som står igjen, gir det likevel et lite innblikk i hvordan folk bodde på denne tiden. I byen er det også et tempel som er betydelig mindre enn de templene som vi ellers kikket på.

Det som er mest interresant å se her er likevel gravene. Vi tok oss bare tid til å se på en grav, selv om billetten tillot oss å se på flere. Sant å si husker jeg ikke navnet på den graven vi besøkte, men den ligger ihvertfall til venstre når man kommer opp trappene til der vaktene står. Graven er svært liten, men veggene er dekorerte med noen svært interessante og godt bevarte relieffer. Det motivet jeg husker best fra hele reisen, og som vi også så på flere postkort, er et bilde av den avdøde som får et teppe trukket over seg av guden Anubis (han med hyenehodet).

Dronningenes Dal

Etter å ha sett de godt bevarte gravene i Deir al-Medina var egentlig Dronningenes Dal en liten nedtur. Gravene her, som ikke bare var bygget for dronningene, men for flere av kongenes slektninger, var riktignok betydelig romsligere, men dekorasjonene var ikke like godt bevarte, og det som var bevart var ikke nødvendigvis mer imponerende enn hva vi allerede hadde sett.

Selv om billetten vår tillot adgang til 3 graver, nøyde vi oss med å bare se på to. Dette var tildels fordi vi etterhvert hadde sett nok graver for en dag, men også fordi vi hadde blitt lei av å gi baksheesh til guider vi egentlig ikke trengte hjelp fra. Dessverre husker jeg ikke navnene på de gravene vi besøkte, men det som gjorde mest inntrykk var mumien etter et ufødt barn av Ramses III.

Den graven som Lonely Planet omtaler som den vakreste i Egypt, tilhørte Ramses IIs gemalinne Nefertari. Denne graven fikk vi ikke sett fordi den ikke inngår i standard-billetten, men krever en egen billett til den solide prisen av 100 egyptiske pund. Dette er for å begrense antallet besøkende i graven for å skåne de sårbare kunstverkene.

Ramesseum

Ramses II var konge i Egypt fra 1304 til 1237 f.kr. og under hans lederskap ble Egypt mektigere enn det noengang hadde vært både før og siden. I tillegg til å være en dyktig statsleder var han også ivrig til å bygge monumenter. Mest kjent er nok Abu Simbel som ligger langt syd i Egypt, mens her i Luxor er gravtempelet Ramesseum det mest tydelige minnet etter han.

Til tross for at dette tempelet er mest kjent, er det ikke like godt bevart som Medinat Habu. Likevel er søylene for det meste intakte, og det finnes også noen imponerende statuer av kongen, hvor riktignok de fleste hodene er kappet av. Nærværet av guider er mer merkbart her, men vi klarte faktisk å prate oss unna dem denne gangen.

Deir al-Bahri, Hatshepsuts tempel

En annen av Egypts mest markante regententer var dronning Hatshepsut. Hun regjerte sammen med sin nevø Tuthmoses III, men i praksis var det Hatshepsut som hadde kontrollen over styringen frem til hun døde i 1458 f.kr. Dermed var hun sannsynligvis den første kvinnelige statslederen i historien. Hun gikk inn i rollen som en konge, kledde seg som en konge, og hun er til og med avbildet med skjegg!

Dronningens tempel ved Deir al-Bahri er et av de arkitektonisk vakreste og mest berømte templene i Egypt, der det ligger delvis hugget ut av fjellet i 3 etasjer med søylerader ved foten av en høy klippe. Men på grunn av intrigene mellom Hatshepsut og Tuthmoses III er tempelet dessverre mest imponerende sett på avstand. Etter dronningens død søkte nemlig den vonbråtne nevøen hevn, og på pur faenskap visket han bort tanten på alle relieffene på veggene.

Fjelltur til Kongenes Dal

Bilveien til Kongenes Dal går rundt et fjell, og kan dermed være ganske lang og kjedelig å sykle. Hvis man derimot har tid og kondisjon er det mer spennende å parkere syklene ved Hatshepsuts tempel og gå over fjellet. Den første delen av turen kan man først og fremst nyte en flott utsikt over Hatshepsuts tempel, og etterhvert også hele den frodige Nildalen, med Nilen som en blå stripe på langs og med Luxor i midten. Når man kommer opp på fjellet får man se de dramatiske klippeformede fjellkantene både ned mot Deir al-Bahri og ned mot Kongenes Dal.

Turen tar ca. en time og er ikke mer krevende enn at en person med normal kondisjon klarer den med letthet. Vi hadde ingen store problemer med å finne veien, selv om stien delte seg enkelte steder, slik at det lønner seg å ha øynene med seg. Men fordi turen er såpass kort merker man det fort hvis man er på gal vei. De som tror man slipper unna slitsomme selgere ved å ta denne turen kommer dessverre til å bli skuffet. Vi møtte flere selgere underveis, og mangelen på andre turister som de kunne plage gjorde det også vanskelig å snakke seg bort fra dem.

For å komme tilbake til Hatshepsuts tempel og Kongenes Dal er det nok av taxisjåfører som er mer enn villige til å kjøre, men for å ikke la seg loppe fullstendig er det lurt å late som at man fortsatt er sprek nok til å gå samme veien tilbake. Det venter nemlig heftig pruting og man har et dårlig utgangspunkt når man ikke har noen andre alternativer for transporten

Kongenes Dal

I likhet med Dronningenes Dal inkluderer en billett til Kongenes Dal adgang til 3 valgfrie graver, også her med et unntak, nemlig den sagnomsuste Tutankhamons grav som krever en egen billett. I følge de som har greie på det, er dette kanskje like greit, for graven skal visstnok ikke være noe særskilt. Det som har vært av interesse i denne graven er forlengst trygt forvart på museet i Cairo.

Til tross for at vi på forhånd hadde finkjemmet de utfyllende beskrivelsene av hver enkelt grav i Lonely Planet slik at vi hadde en ferdig prioriteringsliste før vi kom dit, var det vanskelig å bestemme seg for hvilke graver vi skulle velge. Et betydelig antall graver er nemlig til enhver stengt for restaurering, og guideboken var ikke helt oppdatert på dette.

Av de gravene vi besøkte var Ramses III den mest imponerende. Den var meget storslagen og forsegjort, og hadde flere dekorerte portaler innover gangene. Graven til Tuthmoses III var også verdt et besøk. Selve dekorasjonene i denne graven er riktignok ikke så imponerende i og med at de antakeligvis ikke var helt ferdige til gravleggelsen, men måten han hadde forsøkt å gjemme den unnå på, langt inne i en trang kløft i fjellet, gjør at turen til graven blir en opplevelse i seg selv.

Vestsiden Luxor

Fergen legger til kai ved vestsiden av Nilen

Flere ferger trafikkerer Nilen kontinuerlig for å frakte passasjerer over til vestsiden, hvor Thebens Necropolis ligger, med Kongenes Dal og andre unike severdigheter. Skulle ikke disse fergene dekke behovet for transport, er det også nok av dem som tilbyr transport med privat motorbåt for den samme prisen (1 pund) etter litt ufrivillig pruting.

Under vårt opphold i Luxor bodde vi på vestsiden, som er en betydelig mindre og langt roligere bydel enn østsiden. Bydelen kan tilby en håndfull hoteller og spisesteder, samt noen butikker og en Internett-kafe. Her kan man nesten gå helt i fred for haslere, bortsett fra nede ved elvebredden hvor noen båteiere kan komme til å tilby en romantisk båttur på Nilen.

Ved å bo på vestsiden kom vi også tettere inn på lokalbefolkningen enn vi ellers gjorde under reisen. Folk bor tett sammen, og vi fikk inntrykk av at alle kjente hverandre. Midt oppi dette var hotellet vårt, og vi følte at vi med denne beliggenheten fikk et godt innblikk i den egyptisk hverdagen.

Østsiden av Luxor

Det nærmer seg stengetid i en av Luxors basargater

Den delen av Luxor som ligger øst for Nilen er den delen av byen som har de aller fleste restaurantene, hotellene og ikke minst jernbanestasjonen. Bybildet domineres av det flombelyste Luxor-tempelet, som vi faktisk ikke tok oss tid til å besøke, men som vi likevel fikk et godt innblikk i fra utsiden. Her finnes det også noen få basar-gater og en koselig promenadegate langs Nilen. Bydelen er ellers i sterk grad preget av turismen, og det man finner av butikker og restauranter retter seg nettopp mot turistene.

Sammenliknet med Kairo er Luxor en rolig by, men heller ikke her slipper man fri for haslingen fra egyptere som har gjort turismen til sitt levebrød. Langs Nilen er det mange som forsøker å få med seg turister med i feluccaen sin, et tilbud man absolutt bør slå til på en gang i løpet av oppholdet, og ellers i byen blir man etterhvert mektig lei av folk som spør om man ønsker en tur i en keresh, som er hestedrosje.

Luxor

Luxor i skumringen. Sett fra vestsiden mot øst.

Luxor er en by som ligger på ruinene av oldtidens Theben, mellomriket og Det nye Rikets hovedstad. Ved denne byen, som er på størrelse med en mellomstor norsk by, finner man et enormt utvalg av graver og templer fra det gamle Egypts storhetstid. Selv om byen i stor grad lever av turismen kommer man likevel nært innpå det egyptiske dagliglivet, og skulle man få behov for å slappe av litt er en seiltur på Nilen med felucca varmt å anbefale.

Østsiden
Byen ligger på begge sider av Nilen, men det er på østsiden man finner byens sentrum og de fleste nødvendige fasiliteter.

Vestsiden
Under vårt opphold i Luxor bodde vi på vestsiden av Nilen. Denne bydelen er mindre og fattigere på fasiliteter, men dermed også roligere med større håp om å gå i fred. Dessuten er man nærmere de fleste severdighetene.

Necropolis
Necropolis, eller de dødes by, er betegnelsen for området hvor de gamle egyptere gravla sine døde og faraoene bygget sine gravtempler. De mest berømte severdighetene her er Kongenes og Dronningenes Dal, samt templene etter bl.a. Ramses II og Hatshepsut.

Karnak tempelet
Et lite stykke nord for Luxor ligger tempelet Karnak, som er et enormt kompleks hvor alle faraoene etter tur ga sitt bidrag til byggingen.

Felucca på Nilen
Når man har sett seg mett på templer og gravkammere er en seiltur med felucca på Nilen til Banana Island en utmerket måte å slappe av på.