Branderburger Tor og Mauerpark - to ulike måter å feire 20 års gjenforening

Utenfor Berliner Dom gikk vi på en to-etasjers buss som var stappfull i første etasje og dampende varm i andre. Vi lot den kjøre oss et stykke bortover Unter den Linden, den gamle hovedgaten som må ha verdens mest idylliske gatenavn, før vi gikk av bussen og gikk det siste stykket under lindetrærne mot Parisersplatz og Brandenburger Tor. Mens Unter den Linden skal ha noen av byens mest storslåtte bygninger, er "finalen" i Pariserplass heller skuffende. Unntaket er naturligvis Branderburger Tor, den gamle byporten som nå forbindes med langt nyere historie enn den var tiltenkt.

Vi gikk gjennom porten og over til det som en gang het Vest-Berlin. Der var det full fest på gang. Denne dagen var det nemlig 20 år siden Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent og dette skulle feires! Det var satt opp et scene foran Branderburger Tor, tungt sponset av Coca Cola. Da vi passerte var det noen dansende barn som opptredde, men etter størrelsen på scenen og storskjermene å dømme burde det komme noen større navn etter hvert. Det fant vi aldri ut av. Vi kunne ikke være der resten av dagen uansett. Strasse des 17. juni, veien som fortsetter Unter den Linden på den andre siden av Brandenburger Tor, var tettpakket med folk, og langs hele veien i omtrent en kilometer var det boder som solgte mat, drikke og etterhvert ting som pepperkakehjerter, dart og blikkbokskasting. Der gata hadde kommet et godt stykke inn i Tiergarten var det plassert et pariserhjul som markerte enden på festområdet. Vi tok oss en tur med denne og fikk se folkehavet hele veien mot Brandenburger Tor og andre bygninger som Riksdagsbygningen og Potsdamer Platz.

Vi dro tilbake til hotellet ved å gå tilbake til Brandenburger Tor og S-Bahn derfra via Friedrichstrasse og Hackescher Markt før vi tok den samme trikken tilbake til hotellet. Kollektivnettet i Berlin er riktignok god utbygget, men man må av og til likevel beregne mange overganger. Og skiltingen fra en linje til en annen kunne gjerne vært bedre. Vi rotet bl.a. lenge med å finne den trikkeholdeplassen som tok oss i riktig retning.

Etter en liten pust på hotellrommet tok jeg igjen en tur på egenhånd i nabolaget. Jeg satte meg først på en kafe i selskap med et kakestykke og en kaffe mens jeg skrev et postkort til barna, før jeg gikk oppover til Mauerpark. Der var det også fest på gang, men av en litt annen karakter enn i sentrum. Et større marked var i ferd med å stenge da jeg kom dit, men matbodene som jeg nå begynner å bli vant til holdt fortsatt åpent. Av de andre salgsbodene som ikke hadde stengt virket dette å være et mer typisk loppemarked. Oppmerksomheten min ble fort heller trukket mot en gressvoll som gikk opp mot en bevart del av Berlinmuren med all sin grafitti. Der spilte bl.a. et rockeband og et brassband, men klart størst oppmerksomhet hadde en karaokekonsert i et amfiteater som var bygget inn i gressvollen. Sangerne var om mulig enda dårligere enn karaokesangere flest, men stemningen på den fullsatte tribunen lot seg ikke dempe av slikt, snarere tvert i mot, og applausen var enorm uansett prestasjon. Jeg har aldri vært så glad for å oppleve en så dårlig konsert.

Middagen spiste vi på en libanesisk kafe et stykke opp i gaten med navn Babel. Det var et svært uformelt gatekjøkken med bestilling ved disken og selvbetjent drikke. Døren sto hele tiden åpen, så vi følte aldri for å ta av oss jakkene. Men maten var go, selv om man måtte se opp for chili som gjemte seg i salaten. Vi spiste hver vår kafta, en form for kjøttkake, Ina med friterte poteter og jeg med fritert halloumi-ost. Inkludert drikke kom dette på ca 17 euro, altså billigere enn dagens lunsj i sentrum.

Første ettermiddagen, tur på markedet

Fra markedet på Kollwitzplatz

Hestevogn for barna

La kunsten slippe til!

Hvorfor skal alle vegger være grå?

Tid: 2/10-2010, kl 21:50
Sted: Hotellet

Etter at vi hadde kommet på plass på hotellet tok jeg meg en tur på egenhånd for å utforske nabolaget. Det tok meg ikke lang tid å like Prenzlauger Berg. Det er et typisk bydelspreget område med noen små butikker her og der, gjerne av det litt spesielle slaget, og noen mer glisne områder innemellom. Man har en tydelig kjærlighet for å pynte på vegger som ellers hadde vært nakne og grå, og da snakker jeg ikke om tanketom tagging. Vi skal ikke ha noen problemer med å finne spisesteder eller kafeer her heller.

Jeg begynte å gå mot Senefelderplatz, som er den nærmeste T-bane (U-bahn) stasjonen. Derfra gikk jeg oppover Kollwitzstrasse til Kollwitzplatz hvor jeg hadde lest at det pleier å være et marked på lørdager. Det stemte utmerket! Gatene rundt parken var for anledningen stengt for biler og var i stedet flankert med salgs- og matboder og fulle av folk som hadde lagt lørdagsshoppingen hit. Særlig mat var det mye av, og det ble til en og annen smaksprøve også. Jeg var nær ved å angre på at jeg ikke hadde bestilt en leilighet med eget kjøkken (for det visst ikke så uvanlig) i stedet for vanlig hotellrom. Ellers hadde jeg sansen for en del fotografier som var til salgs. Folk her har sansen for detaljer, og jeg har allerede lagt merke til at det ikke bare på dette markedet det er et mye mer spennende utvalg av postkort enn jeg har sett i andre byer.

På veien tilbake til hotellet stakk jeg innom et supermarked på Senefelderplatz som hadde spesialisert seg på organiske matvarer for å handle inn litt snacks og drikke til å ha på rommet. Ikke det at organsk dyrket mat er spesielt viktig for oss, men det lar seg jo spise det også.

Middagen spiste vi på Viet Dream, som ligger like rundt hjørnet for hotellet. Det var et moderne og minimalistisk innredet spisested, hvor man satt på puffer og spiste. Savnet etter stoler med ryggstøtter ble etterhvert påtrengende. Til forrett spiste vi begge sommerruller som var fyllt med nudler, kål og skiver av svinekjøtt. En god og ganske ny erfaring i forhold til de kinesiske vårrullene vi er vant til. Inas hovedrett var innbakt kyllingbryst som hun var veldig fornøyd med. Min ingefærmarinerte biff med stekte grønnsaker var også god, men ble etterhvert litt kjedelig. Vi drakk hver vår øl til maten og regningen kom på 23 euro. Har ikke blitt helt vant til tyske prisforhold ennå, men dette må regnes som god valuta for pengene.