Utenfor Berliner Dom gikk vi på en to-etasjers buss som var stappfull i første etasje og dampende varm i andre. Vi lot den kjøre oss et stykke bortover Unter den Linden, den gamle hovedgaten som må ha verdens mest idylliske gatenavn, før vi gikk av bussen og gikk det siste stykket under lindetrærne mot Parisersplatz og Brandenburger Tor. Mens Unter den Linden skal ha noen av byens mest storslåtte bygninger, er "finalen" i Pariserplass heller skuffende. Unntaket er naturligvis Branderburger Tor, den gamle byporten som nå forbindes med langt nyere historie enn den var tiltenkt.
Vi gikk gjennom porten og over til det som en gang het Vest-Berlin. Der var det full fest på gang. Denne dagen var det nemlig 20 år siden Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent og dette skulle feires! Det var satt opp et scene foran Branderburger Tor, tungt sponset av Coca Cola. Da vi passerte var det noen dansende barn som opptredde, men etter størrelsen på scenen og storskjermene å dømme burde det komme noen større navn etter hvert. Det fant vi aldri ut av. Vi kunne ikke være der resten av dagen uansett. Strasse des 17. juni, veien som fortsetter Unter den Linden på den andre siden av Brandenburger Tor, var tettpakket med folk, og langs hele veien i omtrent en kilometer var det boder som solgte mat, drikke og etterhvert ting som pepperkakehjerter, dart og blikkbokskasting. Der gata hadde kommet et godt stykke inn i Tiergarten var det plassert et pariserhjul som markerte enden på festområdet. Vi tok oss en tur med denne og fikk se folkehavet hele veien mot Brandenburger Tor og andre bygninger som Riksdagsbygningen og Potsdamer Platz.
Vi dro tilbake til hotellet ved å gå tilbake til Brandenburger Tor og S-Bahn derfra via Friedrichstrasse og Hackescher Markt før vi tok den samme trikken tilbake til hotellet. Kollektivnettet i Berlin er riktignok god utbygget, men man må av og til likevel beregne mange overganger. Og skiltingen fra en linje til en annen kunne gjerne vært bedre. Vi rotet bl.a. lenge med å finne den trikkeholdeplassen som tok oss i riktig retning.
Etter en liten pust på hotellrommet tok jeg igjen en tur på egenhånd i nabolaget. Jeg satte meg først på en kafe i selskap med et kakestykke og en kaffe mens jeg skrev et postkort til barna, før jeg gikk oppover til Mauerpark. Der var det også fest på gang, men av en litt annen karakter enn i sentrum. Et større marked var i ferd med å stenge da jeg kom dit, men matbodene som jeg nå begynner å bli vant til holdt fortsatt åpent. Av de andre salgsbodene som ikke hadde stengt virket dette å være et mer typisk loppemarked. Oppmerksomheten min ble fort heller trukket mot en gressvoll som gikk opp mot en bevart del av Berlinmuren med all sin grafitti. Der spilte bl.a. et rockeband og et brassband, men klart størst oppmerksomhet hadde en karaokekonsert i et amfiteater som var bygget inn i gressvollen. Sangerne var om mulig enda dårligere enn karaokesangere flest, men stemningen på den fullsatte tribunen lot seg ikke dempe av slikt, snarere tvert i mot, og applausen var enorm uansett prestasjon. Jeg har aldri vært så glad for å oppleve en så dårlig konsert.
Middagen spiste vi på en libanesisk kafe et stykke opp i gaten med navn Babel. Det var et svært uformelt gatekjøkken med bestilling ved disken og selvbetjent drikke. Døren sto hele tiden åpen, så vi følte aldri for å ta av oss jakkene. Men maten var go, selv om man måtte se opp for chili som gjemte seg i salaten. Vi spiste hver vår kafta, en form for kjøttkake, Ina med friterte poteter og jeg med fritert halloumi-ost. Inkludert drikke kom dette på ca 17 euro, altså billigere enn dagens lunsj i sentrum.
