Reise fra Los Angeles til San Francisco

Transporten vår mellom Los Angeles og San Fransisko.

For å unngå å sitte en hel dag på en buss, valgte vi å fly mellom Los Angeles og San Francisco. Vi valgte å fly fra den mer lokale flyplassen i Burbank (også oppkalt etter Bob Hope) fremfor LAX.

Flyprisene starter på rundt 500 kroner, men vokser fort til det dobbelte når man har valgt ønsket tidspunkt og nødvendige tillegg for å ha med bagasje på flyet. Dessuten koster det 25 dollar å sjekke inn en koffert. På papiret skulle det være greit å komme seg dit ved å først ta metroen til North Hollywood, og så ta en buss derfra. Men da vi kom til NoHo fikk vi ikke kartet til å stemme helt terrenget, så de ble en 20 dollars taxitur i hver vår bil det siste stykket.

Burbank/Bob Hope Airport er en liten flyplass med to terminaler like ved siden av hverandre. Innsjekking og sikkerhetskontroll gikk greit, selv om det blir ekstra styr når man må ta av seg skoene. Bak sikkerhetskontrollen er det en kafe og en bar, samt noen kiosker. Ellers er det ikke stort å ta seg til.

Flyet er en liten tomotors CRJ-200, med kun 4 seter i bredden. Bagasjehyllene er visstnok for små til vanlig håndbagasje, så de gå vi fra oss da vi gikk ombord. Ryggsekkene fikk vi med oss. Flyturen tok en drøy time, med fin utsikt lang den californiske kysten.

Umiddelbart ute av flyet etter landing fikk vi tilbake håndbagasjekoffertene. Resten av koffertene hadde allerede blitt tatt av båndet før vi kom dit. For å komme til sentrum valgte vi taxi. Vi hadde regnet ut at dette ville koste marginalt mer enn å reise kollektivt med 5 personer, så da valgte vi det enkleste. Mannen som dirigerte drosjene utenfor terminalen skaffet oss en minivan, slik at alle fikk plass i samme bil. Turen tok omtrent en halvtime og kostet 65 dollar før tips. Sjåføren var av den tause, men hissige typen, og tilbød oss retur for 60 dollar når vi skal hjem. Usikker på om alle er enige...

Transport i Los Angeles

Metroen mellom Santa Monica og Downtown LA.

Alle snakker om å leie bil når man reiser i USA. Jeg vil gjerne slippe å styre med dette, samt kjøre ukjente biler på ukjente steder og finne parkeringsplasser. Så kan jeg også ta en øl når det passer meg. Metroen syntes vi fungerte veldig bra, selv om den fortsatt med fordel kan bygges enda mere ut. Vi kjøpe TAP-card for en uke, så kunne vi reise som vi ville. De fleste rutene samles i Downtown LA, og skal må på tvers av disse må man ta buss og overlates til rushtrafikkens luner.

Når metroen ikke strekker til er Uber greit å ha. Denne appen som får taxibransjen til å se rødt i Norge, er allerede en innarbeidet del av kulturen her. Den kan derimot komme til kort når vi 5 personer med hver vår koffert. Da kan en romslig taxi være mer forutsigbart, hvis man finner en.

Golden Gate Park

Et lite blikk utover parken.

Den siste dagen av disse to ukene i California brukte vi til å besøke Golden Gate Park. Dette er en svær park vest i byen. Vi kom dit ved å finne en buss som gikk omtrent i riktig retning, noe som ikke burde være så vanskelig ettersom de fleste bussene går rett frem.

Trivelig nabolag i nærheten av parken.

Vi hoppet av bussen et par kvartaler unna parken og ruslet gjennom et boligstrøk med hus som er ganske ikoniske for San Fransisco, før vi kom til parken og fant en inngang.

Japanese Tea garden.

Vi fikk nok bare sett en brøkdel av parken, og vi var mest i området rundt de Young Museum, California Academy of Sciences og Japanese Tea Garden. Vi gikk inn på noen av disse fordi dette kostet penger og vi hadde ikke så mye tid til gode. Men parken var trivelig, med vakre blomsterbed og en egen liten rhododendronhage. Vi kom nok noen uker for sent til å se denne i full blomst.

de Young museum.

Ellers var parken fylt med famlier på en tidlig piknik, folk som luftet hunden og joggere som forberedte sommerkroppen.

Conservatory of flowers.

Middag på Fior d’Italia

Lasagne, slik Fior d’Italia serverer den.

Kvartalene ovenfor Fisherman’s Wharf er tydelig det italienske strøket i San Francisco. Det er i hvert fall påfallende mange italienske restauranter her, og det er til og med italienske farger på noen av lyktestolpene. I dette området fant vi Fior d’Italia, hvor vi spiste vår siste middag for reisen.

Vi bestilte w lasagne, en ravioli, en coniglio polanta (kanin, til protester fra barna), og en pasta med smør- og ostesaus (høres kjedelig ut, men Brage sa det var godt). Også her spanderte vi på oss dessert, for rettene var ikke så store som vi hadde blitt vant til. Da ble det det karamelisert pære på meg, samt friske bær med krem, bringebærsorbet, choc velvet og tiramisu på de andre. All maten falt i smak og servicen var også god. Kan befale dette stedet.

Regningen kom på 232 dollar, hvor tips var inkludert. Dette inkluderte også en flaske med en meget god Toxqui Zinfandel, 2 brus og en runde med kaffe.

Karamelisert pære.

Muir woods

Liten elv og store trær.

Etter å ha sett Rise of the Planet of the Apes hadde ungene et sterk ønske om å dra til Muir woods. Den beste måten å komme seg hit på er å ta båt til havnebyen Sausalito og ta skyttelbusser derfra til parken. For å reservere plass på disse bussene må man derimot være tidligere ute enn det vi var. 

Derfor endte vi opp med å bestille en langt dyrere reise med Tower Tours, som kostet drøyt 60 dollar per person.

Bussen gikk fra Fisherman’s Wharf, over Golden Gate og en halvtimes tid innover landet på den andre siden. Sjåføren skravlet i vei med en herlig sørstatsdialekt og hadde mye å si om historien til byen og skogen, samt et og annet om bilistene og sykliskene vi passerte på veien. Den siste delen av turen var rimelig halsbrekkende, med hårnålsvinger og bratte skråninger. Stol på sjåføren.

Bussen parkerte ved inngangen til Muir woods, hvor de som ikke hadde inngangsbillet inkludert i pakka måtte kjøpe det her. Ja, man må kjøpe billetter til skogen her til lands. På begge sider av inngangen er det muligheter for å kjøpe seg mat, hvorav den etter inngangen skal være best. Vi prøvde ingen av dem.

Vanskelig å se tretoppene.

Muir woods er den enklest tilgjengelige av flere skoger i distriktet som domineres av de store coast redwood trærne, som kan være 2000 år gamle og bli 100 meter høye. Vanskelig å sjekke om det siste stemmer, for vi så sjelden toppen av trærne. Men solide stammer hadde de i hvert fall.

Turen går oppover langs en elv, og man kan krysse elven ved noen broer og gå tilbake på den andre siden når man synes man har gått langt nok. Man får brosjyrer med foreslåtte ruter og romslige estimater for hvor lang tid hver runde tar. Legg til rom for mange fotopauser.

Det er godt opparbeidede stier hele veien.

Chinatown

The dragon gate, «inngangen» til Chinatown.

Hvis man går gjennom San Francisco er det vanskelig å ikke passere gjennom Chinatown. Det er ingen grunn til å unngå det heller, for dette strøket er verdt å få med seg.

Man er ikke i tvil om når man er der, når butikkskiltene plutselig er på kinesisk, og varene likeså. Flere butikker lokker med billige kinesiske varer, restaurantene er naturligvis kinesiske, flere bygninger er gitt kinesiske trekk og gatene er pyntet med lykter.

Skulle gjerne ha sett denne gaten om kvelden.

Lunsj på Hana Zen

Bief Donburi

Ytterst på Pier 39 ligger den japanske restauranten Hana Zen med utsikt til både Alctras og Golden Gate. Dette ble stedet vi spiste lunsj. Etter å ha fått beskjed om å vente litt, fikk vi et bord etter ca 10 minutter.

De utvalgte rettene var vårrull, maki combo, sushi combo, nudler og beef donburi (biff med teriakisaus) til meg selv. De fleste var fornøyde med mate de fikk, men jeg syntes min biff var for mye stekt og smakte litt lite.

Regningen kom på 144 dollar, riktignok inkludert en mojito. Noen har eksentrisk smak når det gjelder drikke til maten. Her var tips inkludert i regningen, noe som var lurt av dem, for de var ikke så oppmerksomme at de fortjente 18%.