Omis oppsummert

Tid: 1. juli 2011, kl.16:20
Sted: I lufta, endelig

Jeg synes det er merkelig at Omis ikke er en mer kjent ferieby enn den er. Med sin nydelige gamleby, fine sandstrand og den vakre naturen omkring har byen alt jeg ønsker meg av en ferieby. Den ligger dessuten mindre enn en time fra flyplassen i Split, men hordene av turister foretrekker likevel å reise dobbelt så langt til steinstrendene i Makarska. Ikke det at jeg klager, for jeg ønsker vanligvis å høre annet enn skandinaviske språk rundt meg når jeg er ved Middelhavet. Fritt for turister er det likevel langt i fra. Man merker godt at det er en badeby, og nær sagt alle butikkene i gamlebyen selger souvenirer. Men turistene virker å være kroater, eller de prater ihvertfall språk som høres kroatisk ut for meg. Siden kroater er ganske lyse i hud og hår sammenliknet med andre middelhavsland skiller vi oss lite ut i mengden, og vi blir vanligvis tiltalt på kroatisk på gaten. Burde ha lært meg mer av språket enn jeg gjorde, men jeg har ihvertfall lært meg å si wahla (sp?) og bestille is med jagoda.

Naturen langs elven Cetina byr på nok av aktiviteter

Mulighetene til å komme seg til andre steder er bedre enn jeg forventet, men utvalget av utflukter kunne vært mer variert. Det som markedføres mest er rafting og kanopadling i Cetina, men en roligere båttur på elven fikk vi likevel med oss. De bratte fjellveggene er populære blant fjellklatrere. Fort Mirabela er en enkel fottur som utforsker gamlebyens bakgater og gir en utmerket utsikt over byen. Mer ambisiøse vandrere kan ta turen til det større fortet Stari Grad, som ligger på toppen av fjellet bak byen, såvidt synlig fra stranden. Ønsker man å utforske kysten kommer man langt med vanlig rutebuss, men for vår del hadde vi kun turen til Split. Det er ingen fergetrafikk til og fra Omis, men sightseeingturer tilbys. Det er her jeg gjerne skulle ha sett litt mer variasjon i tilbudet. De konkurrerende (?) reiseselskapene behøver ihvertfall ikke arrangere den samme turen til Bol på tirsdag og torsdag. Noen båter reklamerer også for turer til Supetar, en by på Brac som er synlig fra Omis, men av en eller annen grunn gikk det likevel ikke turer dit.

Alle de tre byene vi var i hadde et marked som er mer spennende enn de vanlige butikkene. Særlig om morgenen var det liv på markedet i Omis, mens bordene er fulle av frukt, honning og oster, og fiskemarkedet i bakgaten mot gamlebyen var fullt av fisk, reker, blekksprut, snegler og andre ting som barna ikke visste det gikk an å spise.

Ost til salgs på markedet

 Man får heller se mellom fingrene med at bebyggelsen utenfor gamlebyen er heller triste betongbygninger. Det er heldigvis ikke høye boligblokker som blokkerer all utsikt, men skole- og idrettsbygningene på den andre siden av hovedveien kunne likevel vært litt mindre triste. Liker å tro at dette er et spor fra kommunisttiden. Heldigvis er det enkelt å se en annen vei, og straks man er inne i gamlebyens trange gater og torg er dette glemt. Stranden er heldigvis også skjermet fra denne hverdagslige sosialrealismen med trær mellom stranden og veien.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ikke er mer enn to hoteller i byen: Plaza, med perfekt beliggenhet mellom stranden og hovedveien, og Villa Dvor, som ligger som et ørnerede på en høyde på den andre siden av elven. Noen camplingplasser finnes like utenfor byen, en av dem med utleie av bungalower på en strand nord for elven. Men det er leiligheter som er greia her, og utvalget er stort og uoversiktlig. Jeg har dessuten ikke hørt om et eneste svømmebasseng i hele byen. Kanskje det er derfor Omis fortsatt er den byen den er?

Strand, solbrent og tivoli

Utsikten fra solsenga

Omis sett fra gamlebyen

Gøy på tivoli

Markedet ved hovedveien

Tid: 24. juni, kl 23:00
Sted: Leiligheten

Det ble en ny dag på stranden i dag. Litt senere i gang om morgenen og ikke fullt så ivrige på å ta av t-skjorta fordi jeg og begge barna fikk en overdose sol i går. Vi leide solsenger på samme sted som i går og dro de under et tre og sparte dermed 15 kuna på parasoll mot en større skygge. Barna beholdt t-skjortene på mens de badet for at solbrentheten ikke skulle bli enda verre.

Lunsj spiste vi på en kafe med navn Neptun som ligger på stranden. Det blir med denne ene gangen, for servicen var ekstremt treg og maten har vært billigere andre steder. Brage og jeg delte en pizza margerita og Ylva spiste en ost- og skinkeomelett som jeg også fikk restene av. Har omsider lært at en full posjon til begge barna er bortkastede penger. Ina spiste en rissalat. Maten var ganske god (Brage synes at pizzaen her nede bare blir bedre og bedre), men prisen var opp mot 150 kuna, betydelig mer enn lunsjen i går, og servicen var som nevnt ikke god.

Etter litt mere bading og en kaffe på nærmeste kafe som betaling for et toalettbesøk tidligere på dagen, dro vi tilbake til leiligheten for å skifte. Vi hadde observert et tivoli på den andre siden av elven, så jeg tok barna med dit. Tivoliet var en enkel samling av karuseller, hoppeleker og diverse annen moro. Det koster 10 kuna per tur med karusell eller 10 minutter i hoppetårn og trampoline. Det gjorde at barna fikk hoppet av seg energioverskuddet for denne dagen.

Vi møtte Ina ved Konzum-butikken ved hovedveien. Langs denne veien, som ligger i skyggen under noen tette trær, var det et utall salgsboder og et grønnsaksmarked som skapte liv langs gaten. Nedenfor denne veien har vi fortsatt ikke vært bortsett fra når vi har vært på stranda, og av hva jeg har sett hittil er det liten grunn til å være der. Mens gamlebyen på oversiden av veien er så sjarmerende som få, har jeg sett lite annet enn trist betong på nedsiden.

I en av sidegatene inn til gamlebyen fant vi en restaurant med navn Pod Odrnom. Dette viste seg å være et av de beste spisestedene hittil. Brage spiste atter en pizza margerita som igjen var den beste han noengang hadde spist. Ylva, som normalt er flink til å spise opp maten sin, fikk en alt for stor porsjon spaghetti bolognese. Ina fikk en veldig solid porsjon grillmiks med noen fantastiske pommes frites og jeg en deilig gnocchi med laks og reker.Inkludert en flaske vann, to brus og to glass husets vin kostet måltidet 366 kuna - billigste middag hittil. Et lite skår i gleden var besøk av flyvemaur som trakk mot lysreklamen over bordet vårt. Vi spiser gjerne her igjen, men da ved et annet bord.

Ankomst Kroatia

Et av flere små torg langs gågaten i Omis

Utenfor flyplassen i Split

Bak denne porten bor vi

Gata vi bor i

Ikke leke med maten

Tid: 23. juni, kl 22:15
Sted: Leiligheten vår i Omis

Innflyvingen langs den kroatiske kysten nord for Split bør bli legendarisk, med utsikten over strender med klart vann og byer med røde tak. Etter en litt hard landing på en flyplass som virket litt liten til å tilhøre Kroatias nest største by, selv om det var ikke trangt om plassen da vi kom, fikk vi tak i bagasjen vår etter å ha passert passkontrollen. Ute i ankomsthallen ble vi møtt av en aldrende herre utsendt av husverten som skulle kjøre oss til Omis. Bilen hans var kokende varm og det var psykisk tortur å se alle strendene vi passerte langs veien. På veien passerte vi Split, som på avstand mest liknet på en jungel av boligblokker, deretter en nesten sammenhengende rekke av koselige småbyer med sine strender og havner. Sjåføren vår hadde ikke mer enn høyst grunnleggende engelskkunnskaper (i følge han selv) men kunne opplyse at påfølgende dag var "gracia day" og offentlig fridag og at befolkningen i hele område kom til å valfarte til strendene syd for Split. Han fortalte også ivrig om en venn som hadde flyttet til Norge under krigen da han fikk vite hvor vi kom fra.

Etter ca 40 minutters biltur kunne vi se de gamle husene langs den sørlige bredden av elven Cetina. Der ble vi møtt hun jeg antar er Nikola, som jeg hadde mailet med da vi bestilte leiligheten, og hun som til slutt ble den faktiske husverten vår. Vi ble geleidet inn i en smal gågate i gamlebyen, inn et portrom og opp en trapp. Der ventet den enkle og nokså lille 2-roms leiligheten vår. Den er ganske bra utstyrt med en liten kjøkkenkrok, air condition og et nesten nytt bad. Ellers er det en fordel om man liker orange for å trives her. Vi har ingen balkong, men tilgang til en liten bakgård vi har for oss selv.

Etter å ha ordnet det praktiske med vertskapet - de måtte bl.a. ta med passene våre til turistkontoret - fikk vi pakket ut det nødvendigste og handlet inn noen matvarer i et supermarket. Vi bestemte oss for en tidlig middag for så komme oss alle i seng etter en slik lang dag. Middagen ble spist på en restaurant på et av de mange små torgene langs gågaten vi bor i. Flesteparten av spisestedene virket å være pizzeriaer, resten grill med et stort innslag av fisk. Etter bildene av maten å dømme, som henger utenfor restaurantene, er det lite som skiller utvalget. Barna ble litt overmodige og ville dele en tallerken med friterte reker og pommes frites. Det ble veldig mye igjen av den, men jeg kan forstå at en halv kilo med friterte reker kan bli for mye for de fleste. Ina fikk servert en svær fisketallerken med forskjellige typer fisk, scampi og muslinger. Fisken var veldig god, men hun klaget over mye bein. Mitt svinekjøtt med parmaskinke og kokte grønnsaker svømte i fett, men smakte ikke så verst. Med en øl av et merke jeg aldri kommer til å lære utenat, et glass hvitvin og to brus kom regningen på i underkant av 400 kuna. Deretter fulgte et tidlig møte med puta for samtlige.