Ankomst Kroatia

Et av flere små torg langs gågaten i Omis

Utenfor flyplassen i Split

Bak denne porten bor vi

Gata vi bor i

Ikke leke med maten

Tid: 23. juni, kl 22:15
Sted: Leiligheten vår i Omis

Innflyvingen langs den kroatiske kysten nord for Split bør bli legendarisk, med utsikten over strender med klart vann og byer med røde tak. Etter en litt hard landing på en flyplass som virket litt liten til å tilhøre Kroatias nest største by, selv om det var ikke trangt om plassen da vi kom, fikk vi tak i bagasjen vår etter å ha passert passkontrollen. Ute i ankomsthallen ble vi møtt av en aldrende herre utsendt av husverten som skulle kjøre oss til Omis. Bilen hans var kokende varm og det var psykisk tortur å se alle strendene vi passerte langs veien. På veien passerte vi Split, som på avstand mest liknet på en jungel av boligblokker, deretter en nesten sammenhengende rekke av koselige småbyer med sine strender og havner. Sjåføren vår hadde ikke mer enn høyst grunnleggende engelskkunnskaper (i følge han selv) men kunne opplyse at påfølgende dag var "gracia day" og offentlig fridag og at befolkningen i hele område kom til å valfarte til strendene syd for Split. Han fortalte også ivrig om en venn som hadde flyttet til Norge under krigen da han fikk vite hvor vi kom fra.

Etter ca 40 minutters biltur kunne vi se de gamle husene langs den sørlige bredden av elven Cetina. Der ble vi møtt hun jeg antar er Nikola, som jeg hadde mailet med da vi bestilte leiligheten, og hun som til slutt ble den faktiske husverten vår. Vi ble geleidet inn i en smal gågate i gamlebyen, inn et portrom og opp en trapp. Der ventet den enkle og nokså lille 2-roms leiligheten vår. Den er ganske bra utstyrt med en liten kjøkkenkrok, air condition og et nesten nytt bad. Ellers er det en fordel om man liker orange for å trives her. Vi har ingen balkong, men tilgang til en liten bakgård vi har for oss selv.

Etter å ha ordnet det praktiske med vertskapet - de måtte bl.a. ta med passene våre til turistkontoret - fikk vi pakket ut det nødvendigste og handlet inn noen matvarer i et supermarket. Vi bestemte oss for en tidlig middag for så komme oss alle i seng etter en slik lang dag. Middagen ble spist på en restaurant på et av de mange små torgene langs gågaten vi bor i. Flesteparten av spisestedene virket å være pizzeriaer, resten grill med et stort innslag av fisk. Etter bildene av maten å dømme, som henger utenfor restaurantene, er det lite som skiller utvalget. Barna ble litt overmodige og ville dele en tallerken med friterte reker og pommes frites. Det ble veldig mye igjen av den, men jeg kan forstå at en halv kilo med friterte reker kan bli for mye for de fleste. Ina fikk servert en svær fisketallerken med forskjellige typer fisk, scampi og muslinger. Fisken var veldig god, men hun klaget over mye bein. Mitt svinekjøtt med parmaskinke og kokte grønnsaker svømte i fett, men smakte ikke så verst. Med en øl av et merke jeg aldri kommer til å lære utenat, et glass hvitvin og to brus kom regningen på i underkant av 400 kuna. Deretter fulgte et tidlig møte med puta for samtlige.

Destinasjon: Kroatia

Mellomlanding på flyplassen i Frankfurt

Lekeplass for barna

Tid: 22. juni 2011, kl: 07:00
Sted: På flyet, på bakken, Gardermoen

Årets sydentur går til Kroatia, et land som lenge har vært på ønskelisten. Grunnen til at dette landet ble valgt akkurat i år var at Split var en av destinasjonene som dukket opp blant de billigste flyreisene da vi søkte på nettet etter rimelige billetter like før jul. Ettersom vi nå har fått skolebarn har vi nå blitt slaver av skoleferien, som myndighetene av en eller annen grunn har bestemt skal begynne på en tirsdag. Vi ønsket å ta ferien så tidlig som mulig før det blir for varmt og før høysesongen setter inn. Vi må også sørge å være hjemme før svigers feirer 60-årslag neste lørdag. Derfor blir det en litt utradisjonell en uke og to dagers ferietur. Ulempen med denne løsningen er at vi må bytte fly i Frankfurt underveis, men på vei hjem har vi heldigvis direktefly.

Ønsket om å bo nær en sandstrand, noe det ikke er mye av i Kroatia, gjorde at vi ikke hadde så mange byer å velge mellom. Da vi fant den lille byen Omis ved utløpet av en elv noen mil syd for Split trengte vi imidlertid ikke lete lenger. Her skal det både være en fin gamleby og en sandstrand i byen. Merkelig nok er det ikke mer enn to hoteller i selve byen, og begge kostet mer enn vi kunne ta oss råd til. Til gjengjeld er det rikelig med private leiligheter til utleie. Dermed slapp vi det problemet vi ofte har med å finne et hotell med 2-roms leiligheter. Vanskeligere var det å finne fine leiligheter med sentral beliggenhet i det virvaret av nettsider hvor leilighetene annonseres. Et annet problem er at det normalt kun finnes en leilighet per utleier, noe som ofte gjorde at leiligheten vi hadde plukket oss ut allerede var utleid, slik at vi måtte starte søket forfra igjen. Det lønner seg med andre ord å være tidlig ute, og februar var tydeligvis ikke tidlig nok. Etter et par slike nedturer fikk vi til slutt en leilighet gjennom Apartment Nikola Tomasovic, riktignok hos en nabo etter at de hadde dobbeltbooket sin egen. Har ikke sett noen bilder av denne, så litt ekstra spennende blir det denne gangen.


Tid: 22. juni 2011, kl 08:25
Sted: Over et eller annet land

Flyet til Frankfurt skulle ta av til den ukristelige tiden 6:35, noe som gjorde at vi måtte stå opp 3 timer tidligere. Etter en times kjøretur på en lite trafikert E6 i sommernatten leverte vi bilen til VIP Parkering utenfor avgangshallen - en særdeles behagelig og ikke spesielt kostbar ordning sammenliknet med vanlig parkering. Innsjekking ble gjort på SAS sine automater og bagasjen levert i skranken. Det var ingen ledige seter ved siden av hverandre da vi sjekket inn og vi ble bekymret for at barna måtte sitte alene, men personalet ved gate'n klarte heldigvis å ordne det slik at vi kom på samme rad likevel. Denne bekymringen hadde vi vært spart for hvis innsjekkingen på SAS sine nettsider hadde fungert som de skulle.

Etter en lang kø ved sikkerhetskontrollen og uttak av kroatiske kuna, som er verdt litt mer enn norske kroner, kom vi oss etterhvert på flyet som tok av 45 minutter forsinket på grunn av dårlig vær og nytt flyvelederutstyr i Frankfurt. Litt drikke ble servert mens vi ventet på avgang og noen muffins da vi kom i lufta. Ellers er det svært lite fasiliteter på dette Lufthansa-flyet.


Tid: 22. juni, kl 13:20
Sted: Over Tyskland

Da flyet fra Oslo landet i Frankfurt ble vi effektivt busset til terminal 1. Vi fant ut at neste fly skulle gå fra en gate i fløy B (kunne gjerne ha blitt opplyst tidligere om nøyaktig hvilken gate det skulle være), som vi måtte gjennom passkontrollen for å komme til. Det var rikelig med butikker og spisesteder på begge sider av passkontrollen, så vi fikk svidd av noen euro som vi hadde til overs fra tidligere turer. Barna fikk også lekt litt fra seg på et klatretårn som var satt opp nær gate B24, ustrategisk ved siden av et stort område med feltsenger hvor reisende kunne ta igjen tapt søvn.

Etterhvert var det på tide å komme seg på neste fly, denne gangen med Croatian Airlines. Bussingen til flyet gikk ikke like effektivt denne gangen, så det ble litt venting ved gate'n. Enda mere venting ble det på flyet. Åpenbart var alle fly påvirket av innkjøring av nytt flyveledersystem på flyplassen. Nesten en time forsinket kom vi oss i lufta, hvor vi nå blir servert baguetter, drikke og pepperkaker. Noen skjermer viser noe turistreklame, ellers er det lite fasiliteter også her.

Serifos

Da vi i 1999 tok fergen fra Naxos til Milos var den innom den relativt lille øya Serifos. Fra dekket kunne vi se hvordan de hvite husene i Chora klatret nedover fjellsiden mot havnebyen Livadi. Det var slik jeg på forhånd hadde forestilt meg at en gresk øy skulle se ut, og i dette øyeblikket ble første mål for vår neste Hellas-tur i 2002 bestemt.

Livadi i forgrunnen og Chora på fjelltoppen bak

Serifos har kun 2 byer å snakke om, den gamle byen Chora på toppen av fjellet og den lille havnebyen Livadi ved den brede bukten nedenfor Chora. Øya kan også by på noen svært fine strender for de som er villige til å gå litt. Serifos er stedet for de som ønsker noen rolige dager med mye bading og litt sightseeing snarere enn 2 uker med rock'n roll eller tettpakket aktiv ferie.

Chora
Hovedstaden på øya som ligger høyt over havnen tettpakket med hvite, kubististiske gamle hus og rester av en romersk mur.

Livadi
Havnebyen og det mest praktiske stedet å bo.

Strender
Idylliske sandstrender venter på de som er villige til å gå en tur, men gode strender finnes også i utkanten av Livadi.

Chora

Man kommer seg til Chora ved å kjøre 10-15 minutter med buss, hvor vi ble satt av nær noen hardt prøvede vindmøller. Derfra var det skiltet til Kastro, som er restene av en gammel romersk festning på byens høyeste punkt. Labyrintiske trapper beveger seg mellom bolighusene som kan virke litt shabby sammenliknet med mer turistiferte greske øyer. Atmosfæren er avslappet og hverdagslig, og byen kan minne om hvordan mange greske byer kan ha vært før turisthordene kom og forstyrret idyllen.

Labyrintiske gater i Chora, sett fra festningen

På vei gjennom restene av den romerske bymuren og oppover mot kapellet på toppen av byen virket husene stadig eldre og slitte. Fra kapellet har man utsikt over hele byen samt Livadi og dalene omkring. En og annen firfisle lot seg også fotografere i buskene som har fått lov til å vokse her.

Nede i byen ligger rådhuset, som var den eneste bygningen i byen som ikke var hvit. Her ligger et torg med noen kafeer egnet for en gresk salat med kapers eller et slag backgammon over en frappe.

For å komme tilbake til Livadi valgte vi gå ned trappen som går nedover fjellsiden, først gjennom nyere nedre delen av byen, siden gjennom et jordbrukslandskap som virket usedvanlig frodig sammenliknet med resten av denne karrige øya.

Livadi

Serifos' havneby er det mest praktiske stedet å bo. Den lille byen strekker seg fra havnen til en strand som følger mesteparten av bukten. Denne stranden er ikke anbefalt av guidebøkene så vi badet aldri her, men en rekke tavernaer har funnet seg tilrette og plassert bordene direkte på sanden. Ellers har byen stort sett det man trenger av butikker, bakerier og overnattinger. Serifos er mer populær blandt athenere på weekendtur enn utenlandske turister, så det anbefales å komme utenfor helgene hvis man ønsker å enkelt finne overnatting uten å ha bestilt på forhånd. I motsetning til i "lysløypa" for øyloffere sentralt i Kykladene blir man her ikke praiet av utleiere når man går i land.

Strender på Serifos

De som ikke lar seg skremme av en drøy halvtimes fottur vil finne en alle tiders strand på Psili Ammos. Veien er godt skiltet fra Livadi, riktignok kun på gresk, men man bør uansett ta seg bryderiet med å lære seg alfabetet når man er i Hellas. Veien går først langs stranden i Livadi, deretter gjennom noen bambusåkre og over en ås. Psili Ammos er den første stranden man ser når man kommer ned fra åsen.

Psili Ammos ligger godt beskyttet innerst i en bukt. Stranden er langgrunn og helt fri for stener. To tavernaer ligger tilbaketrukket fra stranden klare til å servere deg lunsj. Da vi var der i 2002 var det ikke solsenger til leie så vi burde ha tatt med oss strandmadrasser, men dette begynner å bli lenge siden og ting kan ha forandret seg siden. Et hotell var under bygging da vi var der, så karakteren på området har nok forandret seg noe.

Hvis man ikke ønsker å gå så langt for å ta seg et bad finnes det også en brukbar strand vest for havnen i Livadi. Stranden innerst i bukten i Livadi er nok den første stranden mange tenker på, men denne var ikke anbefalt i guidebøkene og ikke testet av oss.

Fottur langs kalderaen

Det går en sti mellom Fira og Oia langs kalderaen som hele veien byr på en fantastisk utsikt og muligheter til å studere denne enestående geologien nærmere. På vår ferie i 2002 gikk vi en tur langs denne stien.

Vi fant begynnelsen på stien ved å gå nordover langs hovedveien gjennom Fira sentrum, og ved utkanten av byen fant vi stien uten store problemer. Begynnelsen av stien var brolagt, men etterhvert gikk den over til å bli en stadig smalere jordvei. Vi fikk også etterhvert problemer med å finne fortsettelsen på stien og havnet til slutt på bilveien. Det er bedre å studere denne beskrivelsen av stien på forhånd fremfor å risikere livet ved å gå lang bilveien i halvmørket slik vi gjorde.

Men så lenge vi holdt oss på stien var turen uforglemmelig. På den ene siden kunne vi se utover hele kalderaen, alle dens små byer langs toppen og havet 200 meter under oss. På den andre kunne vi se hvordan ulike bergarter hadde lagt seg i lag på lag og gitt forskjellige farger på bergveggen.