Stranden i Sougia

Mellom parasollene på Sougias steinstrand.

Sougia har en lang strand med småsteiner som ligger langsmed byen. Nedenfor byens kafeer har man fulle fasiliteter med solsenger, parasoller og dusj. Lenger østover, forbi hippiekollektivet, regnes nok leide solsenger som alt for borgelig, så her ordner man sin egen leir.

Stranden er som nevnt ikke en sandstrand, men steinstrand. Steinene er rundslipte og ikke vonde å gå på, men badesko er nok likevel en nyttig anskaffelse. Man synker litt nedi bunnen når man tråkker på de minste steinene, og jeg slet en del med å holde balansen, særlig når jeg skulle bære Ask. Det blir fort dypt her, så stranden kan nok ikke kalles barnevennlig.

Men steinstrender har ofte sin egen menighet, og en ting skal de ha. Man finner ikke klarere vann noen steder. Og de største barna var også fornøyd med det de så under vann.

En dusj i vinden etter et bad i saltvann.

Sougia

Sougia ligger ved utløpet av Irini-kløften.

Etter å ha sløvet i Paleochora i tre dager syntes vi det var på tide å komme seg litt ut av byen og heller sløve et annet sted. Derfor kjøpte vi fergebilletter til Sougia, som er den nærmeste byen mot øst.

Båten Samaria I går fra Paleochora og helt Sfakion, men den er mest kjent for å frakte fotturister som har gått Samaria-kløften fra målgangen i Agia Roumeli til Sougia slik at de kan busses tilbake til sine respektive hoteller. Billettene kostet 11,20 euro hver vei, med halv pris for barn. Båten legger fra havn kl 8:30 hver morgen. Båten har tre dekk, inkludert bildekket, og var mer enn stor nok for oss som ikke skulle reise den mest trafikkerte delen av ruta. Om horden av folk på vei fra Agia Roumeli som møtte oss på kaia i Sougia hadde hatt like god plass, er jeg usikker på. Uansett, til tross for heftig vind var det behagelig å sitte på det øverste dekket, hvor det også er en liten kiosk.

Langs strandpromendaen er det kafeene som rår.

Sougia er en veldig liten by, hvor strandpromenaden og hovedveien på tvers av byen er de eneste gatene med særlige fasiliteter. Strandpromenaden flankeres av serveringsteder med utsikt over stranden. Tverrgaten har et supermarked, et par andre butikker og en minibank. Fortsetter man østover langs stranden finner man oppslåtte telt og et par kafeer som forsøker å holde liv i byens gamle hippie-rykte.

Det skal også finnes rester av oldtidsbyen Syia langs det uttørkede elveleiet som skiller byen fra hippiekollektivet. Disse restene var vanskelige å finne, dels på grunn av inkonsekvent skilting, dels fordi veiene ikke var så godt egnet for barnevogna vår. Man kan også reise med en fiskebåt til en annen oldtidsby, Lissos, herfra. Hadde vi gjort dette hadde vi nok brukt mesteparten av dagen på dette.

Ellers er Sougia mest kjent for sitt rolige tempo, "autentiske" preg og stedet alle fotturistene bare reiser forbi.

Det eneste jeg fikk øye på som kunne være resten av Oldtidsbyen Syia.

På den østlige delen av stranden forsøker gamle 68-ere å holde liv i hippieidealene.

Pachia Ammos - sandstranden i Paleochora

Strandparasollene til Palm Tree.

Vi kom fra et Norge i 15 graders overskyet ikke-helt-sommer-ennå junivær til et Kreta i 40 grader hvor vinden føltes som en hårføner og klærne kjentes som de ble tatt ut av tørketrommelen da vi tok dem inn fra klessnora. I et slikt vær er det bare en fornuftig ting å gjøre, legge seg på stranden, bade og bli solbrente.

Paleochora har to strender i selve byen, en sandstrand på vestsiden av halvøya og en litt mer skjermet steinstrand på østsiden. Siden vi liker sand bedre enn stein har vi foreløpig kun brukt sandstranden, som heter Pachia Ammos.

De fleste gangene har vi slått oss ned på strandstolene som tilhører Palm Tree. Her koster det 6 euro for en parasoll med to stoler, og 10 euro for to parasoller. Personen som tar betalt for parasollene tar også i mot bestillinger på drikke og snacks, og leie av parasoller inkluderer også bruk av restaurantens fasiliteter. Det skal godt gjøres å finne noe å klage på med selve stranden, i hvertfall så lenge vinden holder seg borte. Stranden er langgrunn og barnevennlig, og det er knapt en stein å finne. En av dagene ble vinden derimot så plagsom at det slitsomt å være der.

Derfor gikk vi neste dag litt lenger inn i bukta i håp om å finne mere ly, og slo oss ned på Jetee Beach Bar. Om dette var et lunere sted fant vi ikke ut av, for denne dagen var det knapt noe vind. Jetee tar også 6 euro for hver parasoll, men de gir ingen kvantumsrabatt. Ellers er tilbudet helt likt Palm Tree. Her stikker litt av grunnfjellet opp gjennom sanden, og området er derfor ikke like barnevennlig, men det er mulig å finne stier forbi stenene, som heller ikke er vonde å gå på. Til alt hell hadde de største barna nettopp kjøpt seg dykkermasker, så de tilga fort stranda ikke var like strøken. Stenbunnen tiltrekker seg mye småfisk som gjør det spennende å snorkle.

En annen dag det var så mye vind at gulflagget hadde blitt heist, slo vi oss hos Veggera, fordi de hadde satt opp et nett rundt området sitt for å bremse sanden. Det var nok flere som tenkte som oss, for hos naboen Palm Tree var det ingen. Mulig at nettet hjalp en del, men det skal mere til for å stoppe naturkreftene helt.

Hvis man ønsker seg enda mere le, kan man gå enda lenger inn inn mot fjellene. Men jo lenger inn man går, desto mer stenete blir stranden. Vær også oppmerksom på at aller innerst på stranden er ikke folk så veldig nøye med badetøyet. Finner man ikke le her heller må man heller gå til steinstranden på den andre siden av byen, eller finne på noe helt annet.

Stranden er en kilometer lang.

Middag på Pizzeria Odyssey

Etter å ha spist fire gode måltider på ulike typer restauranter var det nå tid for feriens første nedtur. Det ble foreslått at vi burde spise på et mer barnavennlig sted, altså en pizzeria, så lenge det også var glutenfri mat å få. Et raskt oppslag i TripAdvisor fortalte at Pizzeria Odyssey er byens femte beste restaurant, av over 60 på listen. Vi skal aldri spørre TripAdvisor om råd igjen.

Pizzeriaen ligger langs havnepromenaden, som også (forsøksvis) stenges for biltrafikk om kvelden. Her er det høyere syden-faktor enn ellers i byen, med karuseller, gatemusikanter og restauranter som uthever at de er family restaurants, enten som markedføring eller advarsel.

Det var kun noen få ledige bord da vi kom, men en kelner var rask med å slå sammen to bord for oss. Det var det siste vi så av rask service denne kvelden. Menyer fikk vi ikke før vi ba om det. Da fikk vi en på deling. Det tok langt tid å få oppmerksomet til å bestille, og brød og drikke kom ikke før maten var på bordet. Det tok også lang tid fra vi voksne fikk vår mat til barna fikk sine pizzaer.

Menyen var preget av italienske retter, med særlig vekt på pasta og pizza, men det var også noe gresk der. Ina spiste biffstrimler i madeirasaus, mens jeg spiste kjøttboller med roquefort, det vil si en gedigen "kjøttbolle". Brage og Ylva fikk hver sin pizza, og Ask spiste deler av disse.

Elendig service til tross, maten var god og posjonene rause. Prisen var også under 40 euro, inkludert 3 brus og en karaffel med rosevin. Noe av grunnen til det billige måltidet var at vi ikke orket å bestille noe annet enn hovedretter med drikke. Noe er feil når man føler seg utslitt etter å ha vært på en restaurant.

Kjøttbollene finner du under den hvite sausen.

Lunsj på Jetee Beach Bar

Dakos, slik du får den på stranda.

Lunsjene så langt hadde bestått av enkel mat kjøpt i butikk og spist på stranda. Men nå var det noen som mente det var på tide å spise en gresk salat. Denne dagen hadde vi slått oss ned under parasollene til Jetee Beach Bar, så det var også et naturlig sted å spise.

Dette ga intrykk av å være en beach bar på alle måter, og menyen, som besto av tilsynelatende enkle retter som salat, omelett og toast la forventningsnivået på middels. Noe annet annet ble inntrykket da maten kom. Ylva og Ask sine toaster var solide stykker med brød med skinke og smeltet ost. Ina var tilfreds med sin greske salat, og min dakos, som er som er en kretisk bruchetta-variant med ristet brød med hakkede tomater og geitost, var et mye rausere stykke enn jeg forventet. Den eneste som ikke ble stappmett av maten var Brage, hvis omelett kanskje burde fått følge av noe brød.

Til å drikke hadde vi ferskpresset appelsinjuice, vannmelonjuice og brus, pluss en ekstra runde med frappe og iste. Alt dette betalte vi 36 euro for (hvis jeg husker rett). Mye god mat for pengene.

Middag på T`aggelakia

Utenfor restauranten. Det er på terrassen, ikke på gata, det skjer.

Dette var den første kvelden vi spiste middag på østsiden av byen. Det er her det skjer på kveldstid, når de stenger sidegatene for biler og serveringsstedene overtar gata. De mest sentrale gatene domineres av barer og kan være en smule støyende, men et stykke oppover mot kirken fant vi en roligere gate med flere tiltalende spisesteder. Vi endte opp på T`aggelakia, som hadde uteserving på en terrasse som var skjermet for vinden som hadde plaget oss hele ettermiddagen.

Menyen hadde de "kapitlene" man pleier å finne på greske restauranter, som grill, ovnsretter og pasta. Det fine med sistnevnte er at da finner alltid barna noe de kan spise, som ble kjempestore posjoner med bolognese. Ina og jeg valgte henholdsvis biff stifado, en smakfull tradisjonell gryterett, og papoutsakia, min gamle favoritt med aubergine fylt med lammekjøtt toppet med ostesaus. Kokken hadde ikke sviktet våre forventninger.

Hele måltidet inkluderte en halvflaske rosevin, 4 brus og to kaffe, og kostet tilsammen 50 euro. Billigste middag så langt, men denne gangen spiste Ask kun av restene av Brages penne bolognese. Jeg tror en gresk pastaposjon hadde vært nok til å mette alle tre barna våre. Til regningen fikk vi noen små honningdryppede kaker (de har sikkert et navn, men jeg klarer aldri å huske det) og en liten flaske med raki.

Akkurat i det vi forlot stedet kl 22, startet de opp med levende musikk. Det kunne de gjerne gjort litt tidligere, for barna klaget over den monotone folkemusikken som ble spilt mens vi spiste.

Papoutsakia, fylt aubergine.

Middag på Palm Tree, aka Finikas

Ventematen hos Finikas

Friterte poteter med fetasaus.

Etter en varm dag på stranden, litt shopping og noen drinker ved fergehavnen, gikk vi igjen over til stranden for å få med oss det som var igjen av solnedgangen. Dermed ble det til at vi igjen spiste middag i dette området. Valget falt på nok en strandrestaurant som kalte seg både Palm Tree og Finikas. Menyen her retter seg mot et mer voksent publikum med sans for mer avanserte smaker. Dette kunne bli litt for spesielt for barna, men de klarer å stelle i stand enkle pastaretter også, hvis man ber om det.

Dermed fikk Ask en enkel spaghetti med parmesan, like stor som han selv. Brage og Ylva valgte begge ostepai fra forrettmenyen, og det var nok her vi oppdaget at rettene ikke var spesielt tilpasset barn. Selv syntes jeg de var spennende (jeg fikk smake av Ylva), men selv synes de at smakene var litt vel spesielt sammensatt. Ina og jeg valgte også forretter i dag, nemlig friterte poteter med fetasaus på deling. Svært godt. Vi delte også en svineskank som var for minimum to personer. Den hadde holdt i massevis for fire. Men godt smakte den, og den hadde perfekt sprø svor.

Til å drikke hadde vi 2 brus og en helflaske rødvin. Regningen her kom også på 55 euro. Prisnivået er fortsatt til å leve med. Her fikk vi også noko attåt til regningen, nemlig noe sjokoladekake og en eksklusiv dessertvin fra fjellene som ikke var å få i butikken. Begge deler var veldig godt.

Ostepai med honningsaus

Svineskank for 2