Venezia oppsummert

Det er godt skiltet i Venezia, men noen steder er det bare ett skilt

Venezia har vært et av Europas mest populære turistmål siden 1600-tallet, så ingen skal påstå at byen ikke er turistifisert. Likevel har byen absolutt sin sjarm i behold. Rundt Markusplassen og tidvis også ved Rialto kan det være plagsomt mye mennesker, og man kan oppleve å ikke komme seg frem på grunn av en passerende flokk med pakketurister. Ønsker man å søke mer ro, kan man hvor som helst gjøre dette ved trekke vekk fra de mest brukte lysløypene. Man finner uansett et hyggelig sted å slå seg ned, og jo lenger unna lysløypa man spiser, desto lavere blir gjerne regningen også.

Noe av det deiligste med å være i Venezia er det totale fraværet av biler. Særlig utenfor de store folkemengdene oppdager man hvor påfallende stille det er. I andre byer overtar gjerne bilene når støyen fra folkemengdene forsvinner, men ikke i Venezia. Selve byens byggemåte, med kanaler og trapper på broene gjør det ganske enkelt umulig å slippe biler og scootere til. På den annen side er det vanskelig å komme frem med barnevogn, så vent med å ta med barna hit til de kan gå selv.

Det finnes mange byer med kanaler, men ikke hvor de gjør byen helt fri for biler

Arkitekturen preges av eldre, og mer gotisk byggestil enn gjennomsnittet i Italia. Måten man bygger husfasadene helt ut mot vannet, har gitt andre strøk i verden med tilsvarende beliggenhet tilnavn som refererer til Venezia.

Maten er som vanlig veldig god i Italia, men man kan av og til savne mer kreativitet på kjøkkenet. Veldig mange retter går igjen på alle menyene, så hvis man blir lei prosciutto, carpachio og escalope bør man lese menyene grundig før man velger spisested. Prisene er nok en del høyere enn ellers i Italia. Lunch for to gikk for 40 euro og oppover, middag fra 90 euro og opp, alt ettersom hva man drikker og hvor mange retter man spiser.

Mørket senker seg over Canal Grande

Av de severdighetene man "må se" gjelder først og fremst Markuskirken og Dogepalasset. Den aller største severdigheten er byen selv og dens kanaler. Rialtobroen bør også sees, men det gjør man gjerne uansett hvis man kommer seg litt rundt. Accademia var også et kick hvis man er middels interessert i kunst eller mer, men vår bonus med å få se Leonardo da Vincis tegninger kan nok ikke ta som en selvfølge.

Regn med å bli våt på bena på Markusplassen, selv når det ikke regner.

Vi hadde ikke noe helklaff med været. Vi hadde to dager med sol, en med småregn og ellers overskyet. Temperaturen var knapt varmere enn hjemme. Riktignok er vi ved Middelhavet, men dette er så langt nord i Middelhavet som man kommer.

Det kan bli vanskelig å velge sin neste byferie etter dette. Det finnes mange fine gamlebyer rundt om i Europa, men det finnes bare ett Venezia.

Kanal i en roligere del av byen

Hjemreisen

Tid: 4. oktober 2013, kl.21:00
Sted: Aner ikke, det er mørkt ute.

Siste blikk mot Rialtobroen

Skal man nevne en negativ ting med å være i Venezia, så må det være å komme seg til og fra hotellet. Vi kunne riktignok ha bestilt vanntaxi, men det skal være ganske dyrt. Det ble til at vi bar koffertene over kanalene for å ta flyvaporettoen fra Rialto. Det var merkbart at det nærmet seg helg, for det var flere folk i gatene enn det hadde vært til nå. Det var nok lurt av oss å legge turen til ukedagene. Da blir det også med litt mindre tungt hjerte vi forlater trengselen.

Vaporettoen kom som planlagt, og båten som tok oss tilbake til flyplassen var langt fra like full som da vi kom. Men jeg var ikke helt overbevist over mannskapets evne til å sikre bagasjen. Jeg var livredd for at en bølge skulle velte koffertene over bord, og angret på at jeg ikke hadde plassert dem på tvers av båtlengden. Men det gikk heldigvis bra.

Vi måtte vente en stund med å få sjekket inn bagasjen på flyplassen, og selv om køen sperret hele terminalen, virket det ikke som om noen hadde hastverk med å åpne skranken. Har vanskelig for å forstå poenget med online innsjekking når man fortstatt må stå i like lang kø. Det var ikke mulig å skrive ut bagasjelapper og levere koffertene selv.

Sikkerhetskontrollen gikk raskere, og i avganshallen var det et stort utvalg av butikker. Det gikk for det meste i klær, så nordmenn kan slite med å finne det de egentlig er ute etter. Men drikkevarene får man altså kjøpt på høyre side etter sikkerhetskontrollen.

Boardingkøen var også endeløst lang, men da vi først kom oss på flyet, kom vi oss greit av gårde. Serveringen på flyet hadde siden sist blitt oppgradert til brødskiver med gulost.

Solnedganger er best fra fly

Vi landet på Schiphol i en nydelig solnedgang, og flyet taxet gjennom halve Nederland før vi endelig kom oss til terminalen. Det tok oss ca 15 minutter å gå fra gaten vi parkerte ved til gaten til flyet mot Sandefjord. Da vi kom frem rakk vi å gjøre det nødvendigste før det igjen var klart for ny boarding. Vi kunne ha rukket å shoppe litt, men vi hadde egentlig brukt nok penger i Venezia.

Her på flyet til Sandefjord er de nettopp ferdige med å servere de samme gamle salte kjeksene. Det største problemet med å mellomlande når man reiser er at det blir mindre tid til blogging på grunn av dobbelt så mange take off og landinger. Men KLM skal ha for at de er raske med å skru av "fasten seatbelt"-lyset når de først er i lufta.

Hotel Locanda ai Santi Apostoli

Hotellet med det lange navnet er et lite hotell med kun 10 rom. Det har en sentral beliggenhet langs en av de travleste gatene i byen, bare få minutter fra Rialtobroen. Vi var heller ikke snauere enn at vi også bestilte et rom med utsikt over Grand Canal. Det er klart at en slik utsikt gir litt ekstra, men den fine fellesstuen med balkong gir alle gjestene mulighet til å nyte utsikten, uansett hvilket rom de har.

Hotellets fasade mot Grand Canal. Hotellet holder til i øverste etasje.

Velger man et rom mot kanalen bør man også være klar over at man da har vindu mot den mest trafikkerte gaten i byen. Har man et lett sovehjerte kan ha lett for å våkne av vaporettoer, lastebåter og den øvrige trafikken på kanalen som pågår døgnet rundt. Men det plaget heldigvis ikke oss.

Rommet vår var det ingen grunn til å klage på, hvis vi ser bort fra at gulvet var like skjevt som en skibakke. Badet hadde en bra dusj og et badekar, vi hadde et romslig garderobeskap, minibar, som riktignok bare ble delvis fylt opp, og en TV vi knapt skrudde på. Trådløs-nettet var enkel å bruke og dekningen god.

Frokosten var kanskje i enkleste laget. Kun en type ost og skinke, pluss crossanter, toast, rundstykker, yoghurt og noe frukt. Ina gjorde lurt i å ta med eget brød. Ellers var det også glutenfrie rundstykker på supermarkedet Billa, ikke så langt oppe i gata. Kaffen som sto fremme var americano, men det var også mulig å bestille espresso eller cappuchino hvis personalet hadde tid. Frokostrommet var også i minste laget. En gang ble vi stående å vente ganske lenge på et ledig bord.

Så var det prisen da. 243 euro per natt kostet rommet. Hoteller i Venezia har aldri vært kjent for sin lave pris, og med kanalutsikt søker man ikke etter de laveste prisene. Det er kun en gang hvert tiende år vi unner oss hotellrom som dette.

Panoramautsikt over Grand Canal

Lunch på Campo del San Margerita

Vi inntok en tidlig lunsj på Campo Santa Margarita, før vi måtte tenke på å starte på hjemreisen. Vi startet med hver vår kaffe, hvor jeg tok sjansen på en espresso med grappa. Så var det gjort, og mer trengs ikke å si om den kaffen. Resten av måltidet drakk vi mineralvann.

Grillede kamskjell

Maten var langt bedre. Vi valgte hver vår rett fra antipasti-menyen. Ina spiste grillede kamskjell, og jeg valgte salte og tynnskårede skiver av gåsebryst. Begge rettene var veldig gode, og nok til å gjøre oss mette. Det var tross alt ikke så veldig lenge siden frokost heller. Regningen kom på 42 euro.
 

Tynne skiver av gåsebryst

Rundt omkring i Dorsoduro

Tid: 4. oktober 2013, kl. 17:45
Sted: På flyet mot Amsterdam

Gondolverksted i Dorsoduro, og den eneste trebygningen vi så.

Vi hadde ingen fast agenda for den siste dagen, men bestemte oss for å rusle over Accademia-broen og se litt mer av området der etter at vi hadde pakket og sjekket ut. På Accademia-galleriet var det ingen kø denne gangen, så vi ha hatt uflaks den dagen vi var der. I dag skulle vi heller rusle litt på måfå og håpet på at vi etterhvert skulle ende opp på Campo Santa Margarita.

Kanal gjennom Dorsoduro

Dorsoduro-området har et mer lavmælt preg enn San Marco, særlig når man beveger seg bort fra Gand Canal. Etter å ha surret litt rundt uten retningssans befant vi oss plutselig på den andre siden øya og kunne se over mot den avsidesliggende bydelen Guidecca. Langs denne vannkanten ser det ut til at cruiseskipene legger til. Jo større, desto lenger vest.

Markedet på Campo Santa Margarita

Vi kom oss til Campo Santa Margarita også. Det er et stort torg utenfor en kirke, hvor det både var et lite marked og en god del serveringssteder. Markedet er ikke på langt nær på størrelse med det på Rialto, men atmosfæren er mye mer avslappet og tydeligvis brukt mer av lokale folk enn turister.

Etter å ha spist lunsj på et av spisestedene kastet vi oss på nytt ut i jungelen av smågater og kanaler for å finne veien til Rialto og videre tilbake til hotellet.

Lokalt loppemarked

Middag på Osteria Al Pesador

Vi tok oss middag på Al Pesador ved kanalbredden like ved Rialto-markedet, med utsikt over til hotellrommet vårt. Dette er en av flere serveringssteder som man finner på denne store, men litt bortgjemte plassen øst for Rialto-broen.

Rettene på menyen var få, men spennende. Det virket som de var mest stolte av fisken sin, men vi valgte likevel kjøttretter. Ina startet med tomat og mozarella, som vi nå har lært heter capresa. Jeg startet med en carpaccio, som for de som ikke visste det er rått biffkjøtt i tynne skiver (smaker best med mye pepper). Hovedrettene var tagliata til Ina, biff i strimler servert i en original "bolle" laget av tørrstekte poteter, og kalvefilet innbakt i brød til meg. Og dessertene var melonsuppe med geiteiskrem(!) til Ina, og yoghurt med skogsbærmousse til meg.

Det er lett å tro at en restaurant med så fin beliggenhet ikke trenger å anstrenge seg med maten for å trekke turister, men her ble vi positivt overrasket. Denne maten var både kreativ og god. Til å drikke hadde vi bellini, den lokale prosecco med fersken spesialiteten, og spritz, campari og prosecco, som aperitiff. Til hovedretten hadde vi to glass Langrein rødvin, en flaske vann, og to glass espresso til desserten. Hele regninga kom på 136 euro. Det var vel verdt det.

Spritz og Bellini, aperitifer man kan bli vant til

Rusletur gjennom Canaregio og San Polo & Santa Crose

Denne dagen hadde vi lite annet på agendaen enn å shoppe litt og rusle rundt i byen. Etter å ha gjort oss ferdige med Markusplassen og shoppingen, beveget vi oss nordover Strada Nova, gaten forbi hotellet, hvor vi ikke hadde vært tidligere.

Campo Santi Apostoli, der Strada Nova begynner

Strada Nova og gatene som følger er livlige gater hele veien parallelt med Grand Canal. Gatene blir etterhvert bredere og ble det nærmeste noe vi kan kalle en hovedgate i Venezia. Men søker man etter ro og idyll behøver man ikke gå langt inn i sidegatene for å finne det. Etter å ha krysset Canal Canaregio fant vi til og med en bortgjemt park, som så ut til å være ukjent for alle andre enn de fastboende.

Si det på italiensk

Jo nærmere vi kom Piazzale Roma, der jernbanestasjonen ligger og bilene parkeres, desto mer folksomt ble det. Vi tok broen over Grand Canal og prøvde å finne veien gjennom bydelen San Polo & Santa Crose til Ponte Rialto. Det var ikke enkelt, til tross for tidvis god skilting.  Det går ingen opplagt hovedgate gjennom området, og mange av gatene er smale og nokså folketomme. Plutselig åpner det seg en stor plass foran en kirke, før man må finne den riktige smale gaten for å komme seg videre.

En stille kanal i San Polo & Santa Crose

Men vakkert er det også her, med de samme idylliske kanalene som ellers, men det er langt mellom gondolene. Når man nærmer seg Rialto livner det til igjen.

Et av torgene som plutselig dukker opp