Middag på Giligan's

Leter du etter Giligan's på MoA? Følg pariserhjulet!

Jeg hadde nevnt at jeg ønsket at mitt første måltid på Filippinene skulle være filippinsk mat. Da er det greit å ha en filippiner i følget som vet hvor vi bør spise. Vi gikk gjennom Mall of Asia, som er et stort kjøpesenter like over gata. På den andre siden av senteret går det en lang strandpromenade langs Manila Bay hvor det er flust med barer, spisesteder og karuseller. Det er nesten som i syden, bare uten turistene.

Lokale folk var det derimot mye av. Det er åpenbart et populært sted å samles, enten man skal jogge, trene aerobic eller bare henge rundt.

Der ligger også Giligan's, som visstnok er en av få restauranter i området som serverer filippinsk mat. Det er en restaurantkjede som man finner flere steder. Stedet er uformelt, servicen rask og prisene lave. Jeg gikk for en sizzling pork sisig, som skal være frittet kjøtt fra ansiktet på gris. Det ble servert sammen med hvitløksris og en soyasaus med chili. Brudeparet spiste svineribbe med en slags type urter (vi fant ikke noe norsk ord på det) blandet med en slags rekekraft(!) og en spicy suppe med bl.a. svineribbe og jalapeno. Min mat var veldig god, men tviler på at den er veldig sunn. Til å drikke hadde vi hver vår Red Horse, et sterkøl fra San Miguel som også brygges her. Det var et friskt øl som passet veldig godt til maten.

Prislappen kom på 838 pesos. Del prisen på 5, så har du ca verdien i norske kroner. Enkel og billig, men veldig god mat for en som spiser filippinsk for første gang.

Rettene våre. Min sizzling pork sisig i midten, men alt kan deles.

Reisen til Manila

Flyet som skulle ta meg til Dubai

Tid: Søndag 3.mai 2015, kl. 11:55
Sted: Flybussen

Det føles som litt galskap å reise helt til Filippinene bare for å være der i et par dager, men når en av mine beste venner har invitert meg på bryllup i Manila, får det være unnskyldning god nok. Skulle gjerne slengt på et par dager eller uker ekstra, men da invitasjonen kom hadde vi allerede lovet oss bort helgene før og etter. Jeg bruker jo nesten like mye tid på å reise dit på å være der. Etter mye vurdering frem og tilbake både av meg og kona ble vi til slutt enige om at jeg kunne reise, mens kone og tre barn ble igjen hjemme.

Forventningene mine til denne turen er litt mer usikre enn de pleier å være. Mest på grunn av det korte oppholdet, men jeg har også hørt mye ulikt om hvordan det er å være der. Hva vi gjør der nede i tillegg til bryllupet er vel så mye opp til reisefølget som til meg, og ingen konkrete planer er lagt. Men en stor opplevelse blir det nok uansett.

De andre norske bryllupsgjestene er allerede på plass der nede. Planen er at jeg flyr alene nedover med Emirates og har en lang mellomlanding i Dubai, mens vi reiser sammen på veien tilbake. Losji er ordnet av brudeparet, så vidt jeg har forstått i leiligheter litt syd i byen.

Fordi det var meldt forsinkelser på flytoget ble det heller buss fra Ås. Forutsatt at man får skyss til Korsegården er det jo faktisk både billigere og raskere når man reiser fra Drøbak. Flybussen kom som ventet et par minutter forsinket, men nå er jeg på plass og den lange reisen har begynt.

Første etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 01:00
Sted: Dubai International Airport

Da jeg kom frem til Gardermoen kunne jeg ikke se at Emirates hadde noen innsjekkingsautomat, men det gikk raskt å sjekke inn bagasjen ved skranken. Det samme gjorde sikkerhetskontrollen.

Slik ser det ut på økonomiklasse hos Emirates.

Etter å ha shoppet litt magemedisin og barberskum samt fått i meg litt sushi bar det gjennom passkontrollen og til gate´n hvor flyet ventet. Boarding gikk også kjapt. Det store flyet av typen Boeing 777 var knapt halvfullt, og jeg hadde den luksus å ikke ha noen på setet ved siden av meg, noe som ga meg litt ekstra plass. Angret heller ikke på at jeg hadde valgt et sete så langt bak at det bare var to seter i stedet for tre på min side av midtgangen. Plassen var utstyrt med et underholdningsanlegg med et brukbart utvalg av filmer og musikk, samt USB-kontakt og strømuttak (hadde jeg bare vært smart nok til å putte mobilladeren i håndbagasjen). I tillegg var det en pute og et teppe på setet. Det var også wifi ombord som kostet 1 dollar, men det fungerte bare så som så. Underveis ble det servert middag med biff, valgfri drikke (rødvin for min del) og en is da vi nærmet oss Dubai.

Dubai International Airport

Jeg pleier ikke å glede meg til mellomlandinger, men når det går en egen TV-serie om flyplassen som kalles The Ultimate Airport (på National Geographics Channel), så skrur det opp forventningene. Innflyvningen skjedde i nattemørket over lyset fra byen, uten at jeg klarte å spotte noen kjente landemerker fra mitt vindu. Da vi landet bar det inn på busser som kjørte en lang tur for å få oss til Terminal 3. Temperaturen ute var 35 grader, enda det var sent på kvelden. Heldigvis har både busser og terminaler air condition, så jeg merket ikke så mye til varmen.

Terminal 3 på flyplassen i Dubai

Fremme ved terminalen var det sikkerhetskontroll av håndbagasje før jeg gikk opp et par rulletrapper for å komme til gatene. Terminalen er lang, men ganske oversiktlig. Butikkene er samlet i midten av bygningen, mens restaurantene er plassert på endene. Det er også pent pyntet med eksotiske hager. En sjekk av taxfree-butikken avslørte at alkoholen her ikke er nevneverdig billigere enn på Gardermoen, så shoppingen får vente.

Det er nok av steder å spise, men jeg fant ingen steder som tilbød lokal arabisk mat. I stedet ble det noen pizzastykker på en pizzeria bygget som en sporvogn. Men pizza med potet er jo heller ikke noe jeg spiser særlig ofte.

Noe av det mest praktiske på flyplassen var at det var plassert en rad med liggestoler langs gate'ene, hvor det er mulig å få seg litt søvn for de som klarer å sove på slike steder. Det kan bli vanskelig å finne en ledig stol utover natta, men det er ikke umulig.

Andre etappe

Tid: Mandag 4. mai 2015, kl. 15:30, filippinsk tid.
Sted: På flyet, over Vietnam.

Flyet fra Dubai til Manila ble en time forsinket fordi man valgte å vente på forsinkede passasjerer fra Barcelona. Siden ble flyet ytterligere forsinket fordi noen passasjerer valgte å ikke bli med på flyet likevel, slik at bagasjen deres måtte hentes tilbake. Ganske irriterende når jeg har så lite tid i Manila, men den første kvelden blir nok uansett ikke så travel.

Da jeg skulle gå ombord fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt oppgradert til businessklasse. Det passet meg utmerket. Det hadde blitt lite søvn til nå, og her er det brede massasjeseter som kan tas ned i full liggestilling. Dermed klarte jeg å få meg noen timers søvn etter at vi hadde kommet oss i lufta. Da hadde det allerede blitt lyst ute.

I tillegg til gode seter er alt hakket bedre på businessklasse. Skjermene til underholdningsanlegget er bedre, hodetelefonene er bedre, og vi ble tilbudt en toalettmappe og et glass champagne før take-off. Frokosten var en raus porsjon med eggerøre, kyllingpølser, croissant, frukt og yoghurt. Hvordan blir det å reise hjem igjen på økonomi etter dette?

Slik er setene på businessklasse.

Tid: Tirsdag 5. mai 2015, kl 01:23
Sted: Sea Residence, Manila

Etter at vi landet på Terminal 3 i Manila gikk det veldig greit gjennom passkontrollen. Formelt sett trenger man visum til Filippinene, men det er ikke mer bry enn å fylle ut 2 skjemaer vi fikk utdelt på flyet, et om hvem du er og hva du skal gjøre og et om helsa di, ikke ulikt det man får når man skal til USA. Disse kortene ble levert i hver sin skranke på vei inn i terminalen uten at noen ekstra spørsmål ble stilt. Bagasjen ble også raskt levert.

Ankomsthallen i Manila

Først ute i ankomsthallen var det trangt om plassen. Jeg oppdaget fort at mobilnettet i Manila ikke er helt til å stole på da jeg forsto at meldingene jeg hadde sendt først ble mottatt flere timer senere. Brudeparet ble derfor litt overrasket da de fikk vite at jeg plutselig var på flyplassen. Men de fikk kastet seg i en taxi og kom for å møte meg. Stedet vi bor på er ikke så langt fra flyplassen, så de fikk tak i meg og kjørt meg til Sea Residence, hvor vi skal bo.

Vår andre Spania-tur oppsummert

Utsikt over Casares.

For åtte år siden reiste vi til Kreta med en Ylva som var like gammel som Ask er nå, i tillegg til Brage, som da var snart 2 år gammel. Jeg minnes den turen som noe i overkant ambisiøs, og fryket at denne turen kunne bli det samme.

Nå skal det sies at vi har vært heldige med barna våre. De er ikke av typen som skaper mest bråk, og Ask synes å følge i Brage og Ylvas fotspor. Det som har gitt oss ekstra pes for å reise med baby, kan ikke han få skylda for. Men det er ikke til å unngå at det tar ekstra tid med amming, tåteflasker pakking av stellesaker og bleieskift. Derfor har vi hatt litt roligere tempo enn vi pleier, og kun 2 skikkelige utflukter.

Av babyutstyr hadde vi med oss det meste hjemmefra. Det tar litt ekstra plass i bagasjen med ting man fint får kjøpt her, men her er det andre merkevarer, og man diskuterer ikke med en baby om hvilket bleiemerke som passer best. Nytt i forhold til forrige gang vi hadde små barn er at vi pakket barnevognen bedre inn når vi flyr. Dette fordi forsikringsselskapene ikke liker plastposene man får utdelt på flyplassen. Vi leide privat en trolleybag som beskytter vognen bedre. Ulempen er at denne pakken tar mye større plass i bilen. Men det er nok verdt det. Reiser man mye er det kun et spørsmål om tid før barnevogna blir ødelagt.

Som nevnt ble det få utflukter, men Casares og Ronda er begge fine byer på hver sin måte, og absolutt verd å sette av en dag for å besøke. Men husk reisesyketabletter! Jeg ble nesten bilsyk selv av å kjøre på de svingete veiene. Vi hadde ambisjoner om å besøke enda flere byer, men det får vente. Det er godt mulig vi låner den samme leiligheten enda en gang, men neste år bør vi nok velge et annet land enn Spania.

Trang gate med god utsikt i Casares.

Vi har aldri tidligere reist til Middelhavet så sent på året, men vi visste at været blir mindre stabilt rundt den norske høstferien. Det sies at Costa del Sol har 300 soldager i året. I så fall har 10% av de resterende truffet på ferien vår. For noe full klaff med været har vi ikke hatt. Vi unngikk heldigvis regnvær, bortsett fra den natten vi landet i Malaga. Men det har vært mye overskyet og av og til mye vind. Temperaturen har vært fin, med mellom 20 - 25 grader. Det har vært shortsvær hver dag, men det var greit med noe langermet om kveldene.

Den norske høstferien er på tampen av sesongen, og det merkes på været.

Ellers kommer jeg selvsagt til å savne prisene i Spania. Vi spiste lunsj for 4 personer fra 40 euro og middager fra 70. I butikken koster de billigste vinflaskene under en euro, og en vellagret manchego-ost koster en fjerdedel av en vanlig ost i Norge. Hadde vi laget all maten selv kunne vi nesten har spart inn flybilletten etter noen uker.

Jeg skrev det sannsynligvis etter forrige tur også, men er det en ting spanjolene må skjerpe seg på, så er det engelsken. I et land med så høy arbeidsledighet og så mye turisme, høres det ut som en enkel vei ut av uføret å lære seg å konversere med turistene. Her er du ganske heldig hvis du finner en kelner som snakker brukbart engelsk, og langt heldigere hvis du finner noen i en butikk.

En siste ting verdt å skrive om Spania og solkysten, er mangfoldet. Ja, det stemmer at mesteparten av kyststripen er nedbygget av turismen, og at den romantiske havnebyen man vanligvis drømmer om må man finne et annet sted. Men hvis man bare kjører et par mil innover landet, ligger det fine byer som venter på deg. Og både Malaga og Marbella skal dessuten ha fine gamlebyer. Med de raske motorveiene i Spania kan man dekke over store områder ved hjelp av et par timers biltur. Da er det greit å ha tilgang til en leilighet i Sabinillas.

Barn ingen hindring, tar bare litt mer tid.

Hjem igjen (høsten 2014)

På veien tilbake til Malaga.

Tid: Fredag 3. oktober 2014, kl 15:40
Sted: På flyet over Spania

Ferie er noe slit. Alle batterier man har fått ladet opp i løpet av en sydentur tømmes i løpet av turen hjem. Ulempen med å låne en leilighet er at det er god skikk å vaske seg ut, og når man må kjøre to vaskemaskiner for å få vasket sengetøy og håndkleder er jeg glad vi ikke skulle rekke et tidligere fly.

Men vi fikk nå gjort det vi skulle, stappet bagasjen inn i bilen og levert nøklene til en annen beboer som skal gi dem videre til neste leietaker. Vi kom oss avgårde litt etter skjema, så det gikk fort langs motorveien nordover til Malaga.

Det gikk greit å få levert bilen, og vi kom oss etterhvert til teminalen og sjekket inn bagasjen. I motsetning til i Gøteborg måtte barnevogna sjekkes inn i en egen skranke. Litt kluss hadde vi med å finne frem i den store og ikke alt for godt skiltede terminalen, og som vanlig er det ekstra styr i sikkerhetskontrollen med en baby på armen. Vi måtte dessuten vente litt ekstra mens de kontrollerte tåteflaskene til Ask.

Da vi var gjennom kontrollen hadde vi ikke mer enn tiden av veien til gaten, så taxfree-butikken fikk være i fred for oss, til tross for at vi måtte gå mellom alle butikkhyllene for å komme til gatene. En av tingene som gjør Ryanair mer rigide enn andre flyselskap er at de angivelig stenger gaten en halv time før take-off. Det hjelper dem sikkert med å holde rutetiden, men det er stressende for passasjerene. Det gjør at man burde beregne nesten en halvtime ekstra når man skal fly med Ryanair. Uansett, da vi kom til gate litt over den tiden gaten skulle stenges, var køen fortsatt lang og veldig treg.

Nå er vi vel oppe i lufta, og i skrivende stund trolig over Tyskland. Vi har nettopp inntatt en sen lunsj som både var dyrere og dårligere enn de fleste vi har fått på bakken. En episode med en plutselig syk Ylva gikk heldigvis like fort over som det kom, og takket vært en plastpose som egentlig var ment til bleier unngikk vi en større katastrofe. Nå har to av barna nesa nede i hver sin iPad, men den tredje har nesa inne i en pupp. 2 timer til med litt stiv rygg, så lander vi i Gøteborg for en 3 timers biltur hjem. Håper taxfree'n på Gøteborg City også er åpen for passasjerer som lander...

Epilog:
Det var den ikke.

Lunsj på Lolailo

Ørret på Middelhavsvis

På stranden i Estepona slo vi oss ned på en solseng på Lolailo Beach Bar. Vi betalte ingenting for å bruke den, trolig fordi det var på tampen av sesongen og det er en effektiv måte å tiltrekke seg kunder på. Baren var betjent av en indisk herre som i stedet for å samle inn penger forsøkte å selge boblende drikke til gjestene.  Vi sa ja takk til en halvflaske mousserende vin for 13 euro. Han sa det var veldig billig, så vi får tro han på det. Likevel skal man lete lenge før man finner noe på en helflaske til halve prisen på Mercadonaen i Sabinillas.

Vi tok også lunsjen på Lolailo, selv om det kanskje var mer middag. Barna tok hver sin pastarett, Ina grillede reker og jeg en hel grillet ørret. Om det skyldes smaken eller mengen vites ikke, men ingen av barna var i nærheten av å spise opp sin porsjon. Ina syntes sine reker smakte godt, men så ikke ut på fingrene etterpå. Min ørret var forsåvidt god, men kanskje litt tørr.

Det ble feriens dyreste lunsj med over 70 euro for mat, 2 brus og 2 flasker vann. Det skal sies at porsjonene var rause, men kanskje ikke helt valuta for pengene.

Lunsj på Slow boat to China

Tid: onsdag 1.oktober 2014, kl 23:55
Sted: Leiligheten

Vi hadde ingen spesielle planer for denne dagen, og da været heller ikke har vært allverden, har vi ikke gjort stort annet enn å plaske litt i bassenget og ruslet litt rundt i byen.

Dagens lunsj fant sted på Slow Boat to China, en asiatisk restaurant i La Duquesa. Der tok Ina en kylling med cashewnøtter, jeg en haifinnesuppe (måtte prøve), Ylva en tomatsuppe og Brage pølse med pommes frites (han mente det burde hete pommes frites med pølser). All maten var god, men de var veldig forsiktige med krydderet.

Regningen for denne maten kom på beskjedne 36 euro, billigste måltid hittil. Men så var heller ikke rettene spesielt store, med unntak av kyllingen, som var eneste valg fra hovedrettmenyen.

En ekstra pause på Chocloat

En kopp med flytende hvit sjokolade.

Det kom til den tiden på dagen hvor Ask begynner å rope på tåteflaska si. Dermed måtte vi finne oss et sted å sitte ned, og vi kunne absolutt valgt verre enn sjokoladebaren Chocolat. Hvor ofte er det egentlig man snubler innom en sjokoladebar?

De har faktisk en solid bunke med menyer over ulike typer kalorier, både is, slush, milkshake, drinker, kaffe og te. Brage tok en knallblå slush, Ylva en alt for stor is, mens jeg kunne ikke styre unna å prøve en varm kopp med hvit sjokolade. Nå har jeg ihvertfall prøvd det.

Ina nøyde seg med en espresso, og alt dette fikk vi for 10 euro. Servicen var så som så. De klarte ikke å holde styr på bordene både ute og inne.

I tillegg til serveringen har de også et fristende utvalg med sjokolade til salgs. Kan anbefales!