Snorkling og glassbåt i Tala Bay

Tordagen tok vi en taxi for 10 JD til Tala Bay for å prøve en annen strand og for å se litt på livet under vann. Vi ble skysset til Mövenpickhotellet i Tala Bay. Hele Tala Bay området består av 3 store hoteller samt en rekke ferieleiligheter bygget rundt en båthavn. Området er "muret inne" bak de ulike anleggenes sikkerhetskontroller og vi måtte gå gjennom hotellet for å komme til stranden. Når man først har kommet seg gjennom muren kan man bevege seg fritt mellom alle anleggene. Det er åpenbart lavsesong, og det var påfallende lite folk på det store og forseggjorte ferieanlegget. Dette området er dessuten mer utsatt for nordavinden enn Aqaba, så vi angrer ikke på at vi bor der vi gjør, hvor det er litt mer folkeliv.

Mövenpicks strand på Tala Bay

Tala Bay ligger i et værnet marint naturområde, så strendene er ikke tilrettelagt for bading. Det er dykking og snorkling som er greia her. Det er lite sandbunn her, så bade kan man gjøre i svømmebassengene. Snorkelmulighetene er derimot gode. Det er markert et lite område med sandbunn hvor man kan gå ut i vannet. Svøm litt til siden og man kan se mindre rev og fargerike fisker (og en del maneter...).

Vi fant Nemo!

.Etter å ha spist lunsj ved hotellets basseng til dobbelte priser av det man finner i byen, gikk vi til havnen for å ta en tur med glassbåt for å se litt mer enn hva vi ser langs stranden. Båten, som drives av selskapet Neptune, er bygget slik at vi kan sitte nede kjølen og se ut gjennom vinduer på begge sider. Prisen for turen var 20 JD for voksene og 15 for barn, og det er vel verdt penga. Turen går forbi flere større korallrev og vi så flere og større fisker enn ved stranden. Båten passerte også en stridsvogn og et skip som er senket her for å gri mer grobunn til plantelivet. Eneste minuset er at vi burde ha gjort dette tidligere på dagen mens solen sto høyere på himmelen. Da hadde nok sikten vært bedre. Det ble også litt av en utfordring for fotografen å ta gode bilder gjennom glasset.

Inne i glassbåten

Koraller sett fra båten

Mer koralller

Middagen tok vi Ali Baba, samme sted som vi spiste første dagen. Dagens middag var Steak Diana, en tynn biff med soppsaus. Ellers var alt som før.

En stridsvogn på havets bunn

De kule kamelene og det kjipe selskapet deres

Stygg, men stolt. Et forbilde for mange.

Jeg digger kameler. De er så vanvittig stygge, men likevel er de, om ikke akkurat rakrygget, så høyreiste og stolte, som om de gir blaffen i hvordan de ser ut. Litt som moren til Tjuren Ferdinand. De er kulest uansett!

Derfor er det så tragisk at de alltid ledsages av de laveststående vesener i den arabiske verden. De som har gjort mer skade på turismen i arabiske land enn Al-Qaida noen gang vil klare. Kameldriverne.

Jordan har, i motsetning til Egypt, en avslappende og god atmosfære hvor turister får gå i fred. Joda, taxisjåfører tuter etter deg hele tiden, og mange private turoperatører mener at deres opplegg er bedre enn det vi allerede har betalt Apollo for, men man godtar et nei til svar. Butikkselgere har forstått at det er mer sannsynlig at vi kjøper noe hvis vi får kikke i ro og mak enn når de ustanselig forsøker å prakke på oss alt vi ikke vil ha.

Men vi opplevde et grusomt unntak den første dagen vår i Aqaba da vi gikk langs hovedveien mot sentrum. Der hadde en bande med kameldrivere slått seg ned på fortauet. En førstedags turist har ennå ikke opparbeidet de reflekser som kreves for at man øyeblikkelig krysser veien når man ser en kamel. I stedet hilste vi med normal høflighet da de tok kontakt med oss og røpet at vi syntes kamelene var fine. Dermed tok de tak i barna og løftet dem opp på kamelryggen før vi fikk med oss hva som foregikk. Vi trodde først det bare var for å være hyggelige, men da vi så barnas forskremte blikk nyttet det ikke å si at de skulle ned igjen før kamelene hadde gått 5 meter frem og tilbake på fortauet.

Da de vettskremte barna var nede på trygg grunn igjen, krevde kameldriverne betaling. Ikke mindre enn 20 JD krevde de! Man føler man har lite å argumentere med når vi ikke tidsnok hadde sagt et tydelig nei, og heller hadde avtalt en pris på forhånd. Men jeg nektet å betale mer enn det halve og trodde jeg slapp unna med det. Men så viste det seg at det bare var betalingen for den ene ungen.

Man lærer fort etter en slik opplevelse. Straks noen med en kamel sier noe til deg, svarer man umiddelbart "No thanks", om nødvendig etterfulgt av oversettelse til "La shukran". Hvis heller ikke det får dem til å la deg være i fred bør man være berettiget til et aldri så lite "Fuck off!".

Må understreke at dette var et enkelttilfelle. I Petra var det massevis av kameler, og alle oppførte seg bra, driverne også. Jeg er sikker på at kamelfolka i Aqaba var egyptere.

Kamelbanden prøvde ikke å kreve mer penger av oss for å ha tatt dette bilde etter at det hele var over

Middag på Captain's Restaurant

Etter å ha fått dusjet barna skikkelig etter Dødehavsturen gikk vi alle for å spise middag på Captain's Restaurant ikke langt unna hotellet. Servitørene, kledd i matrosdress, var raske med å sette sammen et bord til oss. Menyen er mye av det samme som vi har blitt vant til, i tillegg til nasjonalretten musaff, som dessverre måtte forhåndsbestilles. Dermed valgte jeg i stedet samme retten som Ina hadde dagen før, med tahina i stedet for tomat. Tahina forsto jeg var en slags sesamsaus, men for meg liknet det mest på fløte. Angret litt på at jeg ikke gjorde som Ina og bestilte med tomat i stedet, for sausen trakk ikke inn i kjøttet på samme måte som tomatsaus ville ha gjort. Den ble servert med en vanvittig mengde ris. Andre spiste ulike biffretter, pasta bolognese eller burger. Hele regningen for 10 hovedretter kom på 73 JD, delvis fordi de ikke serverte alkoholholdig drikke.

Bade i Dødehavet

Ganske livlig i Dødehavet denne dagen

Tid: 22. februar 2012, kl.15:15
Sted: På bussen tilbake fra Dødehavet

Det er sjelden jeg legger ut på en dagstur på 3,5 timer hver vei i løpet av en ferie, men opplevesen av å bade i Dødehavet må være verdt bryderiet. En slik mulighet til å bade på jordens laveste punkt kommer ikke mange ganger i løpet av et liv, og ettersom hele havet truer med å tørke ut om 50 år bør man heller ikke vente for lenge.

Utsikt fra bussen mot israelske fjell bak et 2 km bredt ingenmannsland

Apollo sin buss kjørte som vanlig kl 7:20 om morgenen, og denne gangen klarte vi å beregne tiden bedre. Vi kjørte Dead Sea Highway, som går fra Aqaba og langs den israelske grensen med et 2 kilometer bredt ingenmannsland hele veien til Dødehavet. I motsetning til Desert Highway, som går over fjellet, går denne veien gjennom den flate og rette Great Rift Valley (ja, den samme dalen som starter i Kenya), og var dermed en roligere busstur. Landskapet var til å begynne mest ørken og enkelte forekomster av sanddyner, men etterhvert som vi kom lavere i terrenget ble det mer frodig med store områder med grønnsakplantasjer. Særlig tomater dyrkes det mye av, og det var flere stands med salg av grønnsaker langs veien. Hist og her sprang en frittløpende kamel eller dromedar over veien, og på samme måte som vi har varselskilt for elg hjemme, har man tilsvarende skilt for kameler. En og annen flokk med geiter var også å se langs veien

Se opp for løse kameler langs veien

Veien går forbi en mindre sjø før vi kunne se Dødehavet, med endelig kom Dødehavet kom til syne, fortsatt med Israelske fjell som bakteppe. Vi stoppet et øyeblikk under en høy klippe som skal være saltstøtten etter Lots kone, som ikke kunne la være å se seg tilbake da de flyktet fra Sodoma og Gomorra.

Saltstøtten etter Lots kone

Bussen stoppet til slutt ved Amman Beach. Nå var vi faktisk nærmere Damaskus enn hotellet vårt i Aqaba, og Jerusalem ligger like over fjellet på den andre siden vannet. Etter å ha forsynt oss fra en lunsjbuffet med retter som jeg etterhvert har blitt kjent med uten å kunne navnet på dem, gikk vi endelig ned til vannet for å bade. Amman Beach er en offentlig strand med garderober og dusjfasiliteter som man ikke bør skryte for mye av. Svømmebassengene var det ingen som brydde seg om. Vi så ingen solsenger, bare noen plaststoler til å sitte eller ha tingene sine på.

Amman Beach

Man bør være litt forsiktig når man går ut i vannet. Skjærer man seg får man umiddelbart salt i sårene. Badesko og svømmebriller kan være en god ide, særlig for barna. Bunnen er delvis sand, delvis stein og delvis saltavleiringer. Å flyte på dette vannet var en sær opplevelse, med mer av kroppen over vannskorpen enn man er vant til. Når man lar kroppen flyte i loddrett stilling i vanlig saltvann skal vannet rekke deg opp til øynene. Da jeg forsøkte å gjøre det samme her, i den grad det var mulig, rakk vannet meg til brystet. Jeg klarte nesten å ta sit-ups mens jeg fløt på vannet. Det enkleste er å flyte på ryggen. Det er nesten umulig å reise seg opp mens man svømmer på magen. Ina forsøkte å svømme bryst, men klarte ikke å holde bena under vann. Vannet kjennes glatt mot huden mens man bader, men etter at den har tørket ser man ut som man flasser etter å ha vært alvorlig solbrent. Børst håret, og du har salt til maten i en uke.

Bading i Dødehavet

For barna var dette dessverre enn mer komplisert opplevelse. Brage avbrøt badet straks han oppdaget at han hadde sår på steder bare vannet kommer til. Ylva klarte å flyte på ryggen, men fikk krampe i lårene etter å antakelig ha ligget i en anstrengt stilling. Det var mye barnegråt å høre rundt om kring, så det kan nok lønne seg å vente til barna nærmer seg tiårsalderen før man utsetter dem for dette.

Ylva vil ha med seg litt av Dødehavet hjem

Etter å ha dusjet av oss saltet gikk vi opp til parkeringsplassen for å handle hudprodukter fremstilt av råvarer fra Dødehavet. Det finnes både hudkremer, gjørmemaske, såpe, badesalt og hårvekstmidler. Varene er angivelig billigere her enn andre steder, dessuten er det jo førsteklasses suvenirer. Barna tok også med seg hver sin klump med salt fra stranden.

Som nevnt bør man ikke vente for lenge med å reise til Dødehavet. Vannstanden synker med en meter hvert år, og om 50 år kan hele havet være borte. Varmere klima, mindre nedbør og bruk av vann fra Jordan-elven til landbruk har gjort sitt til at vanntilførselen ikke lenger er tilstrekkelig. Det foreligger spennende planer om å grave en kanal fra Rødehavet til Dødehavet for å åpne en ny vanntilførsel, men man har ennå ikke fått ut fingern for å begynne å grave. La oss håpe man gjør det før det har gått 50 år.

Mer shopping og middag på Al Shami

Nok en gang var resten av reisefølget såpass mette etter en sen og tung lunsj at de ikke hadde behov for middag. Ina og jeg hadde derimot bare spist salat og hadde behov for påfyll. Etter å ha shoppet oss innover byen, bl.a. med anskaffelse av en Adidas-jakke til Ylva, et smykke og en jordansk portvin. Med unntak av Adidas-jakka (nei, den er ikke fake) var det et behagelig prisnivå på varene. Dette var vel å merke shoppet på den "finere" delen av byen vest for den store rundkjøringen i sentrum. Den andre siden av rundkjøringen er mer basar-preget og varene er gjenstand for pruting.

Al Shami restaurant

 I en sidegate bak moskeen fant vi en enkel, men forsøksvis elegant restaurant med navn Al Shami. Vi ble geleidet til annen etasje hvor vi hadde utsikt mot sjøen og den opplyste og kremhvite moskeen. For en gangs skyld var jordanere i flertall blant gjestene. Det var vanskelig å finne noe som begeistret barna, men vi endte med la dem dele en rett med fritert kylling. Jeg hadde en køfte-rett som var god, men som ble litt tørr i lengden. Var sikkert meningen at jeg skulle ha bestilt en siderett. Det er en kode jeg aldri klarer å knekke, hvordan slike retter skal komponeres. Ina bestilte en gryterett med køfte i tomatsaus, og var vilt begeistret over hvordan det smakte. Ylva likte mine køfte-kjøttboller bedre enn sin egen kylling, så det endte med at hun fikk resten av min mat, mens jeg spiste mesteparten av kyllingen. Det var ikke maten det var noe galt med, det er nok heller barnas eksentriske matvaner. Prisen for mat og alkoholfri drikke (de serverer ikke alkohol her) var 24 JD.

Sherif al-Hussein bin Ali moskeen by night

Slaraffen på stranden

Tid: 21.februar 2012, kl 22:30
Sted: Hotellet

Denne dagen hadde vi ingen andre planer enn å ta det med ro på hotellets strand. Været har blitt varmere, så det var en egnet dag for stranden. Det var en litt kald vind fra nord, men stranden ligger i le for hotellet så vi merket lite til den. Vi fant oss solsenger nær vannet på den østre enden av stranden, hvor vi hadde hørt at bunnen var best. Sanden på stranden er ekstremt finkornet, nesten som sement, trolig fraktet hit fra ørkenen (nabohotellet hadde en annen farge på sanden). I fjæra er det som så ofte ellers grovere sand og småstein, men et par meter lenger ute var det fin sandbunn. Stranden er veldig langrunn, så man må regne med å vasse litt. Temperaturen i vannet var i følge oppslaget 22 grader, så det tok litt tid å overbevise barna om at det var bedre å bade her enn i det 29 grader varme bassenget.





Lunsj ble også inntatt på strandkafeen Al Shatt. Menyen besto av globale bestselgere som pizza, pasta, salater, burgere og sandwicher. Lite lokalt preg på maten her. Jeg fikk likevel smake noe nytt i dag, palmettosalat, laget av en palmefrukt. Smaken på frukten kan minne litt artisjokk, men litt mildere. Prisen på maten var omtrent det dobbelte av hva man får utenfor hotellet.

Slaraffen på stranden

Siden det er frisør på hotellet benyttet vi anledningen til å få Brage klippet. Prisen for klippen kom på 10 JD, altså en tredel av hva det hadde kostet hjemme.

Dagstur til Petra

Hva venter bak neste sving?

Tid: 20. februar 2012, kl:17:30
Sted: På bussen på vei tilbake fra Petra

Denne dagen var viet til feriens høydepunkt Petra, nabateer-folkets 2500 år gamle hovedstad som er hugget ut av fjellet. Utflukten er arrangert av Apollo og startet med en chartret buss fra hotellet kl.7:20 om morgenen, hvilket betød at var vi var oppe allerede kl.6 for å spise frokost og gjøre oss klare. Vi skal nå også være glade for at bussen ikke kjørte av gårde uten oss.

Bussturen langs desert hightway var en humpete affere, og etter at vi svingte over på kings' highway etter ca en time ble turen i tillegg svingete. Det endte med at stakkars Ylva kastet opp den lille frokosten hun hadde spist. Vi bør nok bli mer restriktive med å la dem se filmer på iPad på bussturer heretter.

Utsikten fra bussen var hele tiden ørken og fjell, bl.a. et glimt av Wadi Rum. Vi hadde et stopp halvveis på en restaurant/basar på veiens høyeste punkt, med snø på bakken og kun noen få plussgrader. Toalettfasilitetene kan man fint stå over hvis man klarer å holde seg i en time til.

Enklere, men ikke bare behagelig, å komme inn til Petra med hest

Etter drøyt to timer kjørte bussen gjennom Wadi Musa, som er den byen som ligger nærmest Petra. Bussen stoppet nær besøkssenteret. Der fikk man en ny mulighet til å gjøre sitt fornødne før guiden, som på gebrokkent svorsk hadde utredet om Jordans og Petras historie nesten ustanselig under bussturen, delte ut billetter og fikk alle gjennom billettkontrollen. Han ordnet så en ferdig prutet hestedrosje (20 JD inn til Petra, 10 JD for å komme tilbake). Det førte dog til at vi måtte gå glipp av den dyktige guidens fortellinger om attraksjonene uverveis. Så i stedet for å tvinge barna til å gå de to kilometrene som er inn til selve Petra, satte vi oss på to ristende hestevogner som raste av gårde på den humpete veien mens fotgjengerne skvatt til side.

Allerede etter noen få meter kunne vi se noen hint om hva vi hadde i vente, da vi allerede her kunne se noen slitte fasader og huler i fjellveggen. Etter kort tid kom vi til Siq'en, en høy og smal kløft som leder resten av veien. Siq'en og terrenget forøvrig kunne være verdt turen alene, men når man ser skattkammeret komme til syne når kløften åpner seg blir det som å åpne den aller fineste gaven på julaften.

Skattekammeret i Petra. Hugget ut av fjellet.

Skattkammeret er egentlig et tempel viet en nabateisk gud, men har fått navnet fordi noen røvere trodde at urnen på toppen av tempelet inneholdt en skatt, og skjøt den derfor i stykker. Denne imponerende fasaden som altså er hugget ut av fjellveggen er tydelig inspirert av gresk arkitektur, med doriske søyler og relieffer av greske guder og sagnfigurer.

Fasader til graver som er hugget ut i fjellsiden hele veien innover Petra.

Noen av de enklere gravene i Petra

Da vi omsider hadde hadde blitt gjenforent med resten av turfølget og guiden hadde fortalt det som var å fortelle om skattkammeret, gikk vi videre gjennom kløften i retning av det antikke bysenteret. I fjellveggene på begge sider var det nå tett med gravkammere. Noen var staselige med uthuggede fasader, andre var bare bare enkle hull som i en ost. En artig gjenganger var at det var hugget ut trapper over gravene slik at sjelene til de avdøde fikk en enklere vei opp til himmelen.

En av de finere gravene - med utsikt

På veien passerte vi også et amfiteater som var bygget i nabateernes glanstid og som hadde blitt utvidet av romerne til å romme 4000 mennesker etter at de overtok makta 100 år etter kristus. Alt hugget ut av fjellet, naturligvis.

Amfiteateret som hadde 4000 sitteplasser

På trappen til det store tempelet

Reisefølget skilte etterhvert lag og alle gikk hvert til sitt. Mens resten av slekta gikk for å se på bysantinsk mosaikk og gravene fra innsiden, holdt vi oss i det antikke bysenteret og spesielt "det store tempelet". Navnet til tross er ikke dette tempelet lenger blant de største attraksjonene i Petra.  Denne delen av Petra er bygget opp fra bunnen av, ikke hugget ut av fjellet, og har dermed vært mer utsatt for jordskjelv og tæring gjennom tidens løp. Den opphøyde beliggenheten og de lange trappene opp til de gjenværende søylene tyder likevel på at dette i sin tid må ha vært en imponerende bygning. Her fikk barna også endelig sjangs til å slippe seg litt løs, klatre litt og hoppe fra sokkel til sokkel.

Petra gamle bysentrum. Legg merke til "kamelen" over byen.

For at barna skulle få litt mer igjen for turen enn å se rester av bygninger de ennå ikke har lært betydningen av, lot vi dem ri på esler tilbake til skattkammeret. Man får hele tiden tilbud om å ri på kameler eller esler, men de er heldigvis veloppdragne nok til å godta et nei til svar, i motsetning til tilsvarende folk i Egypt eller en gjeng med kamelfolk vi ble utsatt for i Aqaba sentrum i går. Vi fikk forhandlet oss til en pris på 12 JD for to esler, og Brage og Ylva klatret opp på hver sin. Ikke vanskelig å se at de nøt rideturen, og jeg håper dette gjorde det verdt turen for dem også.

Enklere å komme tilbake igjen når man har noen til å gå for seg.

Vel tilbake til skattkammeret kom vi oss på hestedrosjene våre igjen og ble ristet godt på veien tilbake til besøkssenteret. Barna syntes denne ristingen og humpingen bare var moro, men litt større hjul (eller fjæring) på disse vognene hadde ikke vært å forakte.

Da hele følget hadde kommet seg inn på bussen ble vi kjørt til en restaurant i Wadi Musa hvor vi spiste lunsj fra en stor buffet. Denne buffeten var stor og god nok til at middag også i dag ble overflødig. Så var det to nye timer i bussen for å komme tilbake til Aqaba, uten noen uhell denne gangen heldigvis.

Så hvordan var det å følge en guidet tur for noen vanligvis foretrekker å rusle rundt på egenhånd? Må innrømme at det er behagelig å bare sette seg på en buss å bli kjørt dit man skal og at guiden ordner praktiske ting som billetter og hestetransport. Skal også være ærlig nok til å innrømme at guiden kan peke ut detaljer som jeg aldri kan lese meg opp til å finne på egenhånd. Men med barn på slep ble det litt pes å hele tiden ligge en halv langside etter resten av reisefølget. Gir ikke så lett slipp på friheten til å legge opp hele dagen slik vi selv ønsker det og i vårt eget tempo.