Jordan og Aqaba oppsummert

Utsikt over Aqaba

Min største bekymring før vi reiste til Jordan var at det skulle være samme grad av hazzle som det var i Egypt. Der var det knapt mulig å vise seg på gaten uten å på forfulgt av selgere som nektet å akseptere at vi ikke var interessert i å kjøpe noe. Min dom over Egypt som ferieland ble at det var glimrende for sightseeing, selv ikke Petra og Dødehavet kommer opp mot pyramidene og Kongenes dal, men det er ikke et land man bør reise til hvis man kun ønsker å slappe av.

I Jordan var vi nesten helt fri for alt som var irriterende med Egypt. Ja, butikkselgere spurte om vi ville smake på teen de ville selge, og ingen distanse var for kort til at vi heller burde ta taxi. Men man godtok vanligvis et nei til svar, slik at det var mulig å rusle i fred i gatene. Vi opplevde en vanvittig irriterende episode med noen kamelfolk (eget innlegg om dette) og noen heller tragiske episoder med barn som gikk rundt for å selge suvenirer i Petra i stedet for å gå på skolen. Vi ble innstendig oppfordret til å ikke oppmuntre dem til å fortsette med dette ved å la være å kjøpe noe fra dem. Men hovedregelen var at vi kunne gå i fred over alt. Folkene vi traff i Jordan var vanvittig hyggelige, også de av dem som er gjestearbeidere fra Egypt (de fleste hotellansatte er egyptere eller filipinere). Jordan er et land hvor man kan slappe av.

Mitt poeng er altså, planlegger man ferie til Rødehavet. Dropp Egypt, velg Jordan! Hurghada og Sharm el-Sheik ligger for langt unna Kairo og Luxor til at man kan se de fantastiske pyramidene og templene på en dagstur, med mindre man er ekstremt glad i å stå grytidlig opp for å kjøre mange timer med buss. I Aqaba har man Petra og Wadi Rum en overkommelig busstur unna, slik at man kan kombinere både bading og sightseeing. Selv ikke de drøye 3 timene til Dødehavet føltes for mye for oss, men jeg kan forstå de som gjør det.

Aqaba som by er vel egentlig hverken stygg eller pen. Den har ingen intakt gamleby eller arkitektur som tar pusten fra deg, heller ingen åpenbare severdigheter. Men så er det er heller ingen monsterhotell som ødelegger byens skyline. Det er det som skjer i gatene som gjør byen spennende. Vi kunne aldri få nok av å gå rundt i basarene som ligger i området bak moskeen. Der hotellene i Hurghada hadde okkupert alt som var av kystlinje, hadde Aqaba en lang offentlig strand med strandpromenade. Det er hoteller som okkuperer deler av kystlinjen i Aqaba også og havnen kunne gjerne vært mer åpen, men det virker i hvert fall som man har hatt en viss grad av kontroll over byutviklingen.

Maten i Jordan er velkjent arabisk meny. Man kjenner fort igjen rettene fra den ene restauranten til den neste, og en litt nytenkende kokk kunne nok det stort her i byen. Man blir etterhvert litt lei av shish kebab, køfte og grillet kylling. Til gjengjeld lager de fantastisk god juice i alle arabiske land. Vi slapp i det minste å bekymre oss over hva vi spiste. Et og annet tilfelle av rebelske mager forekom nok hos flere, men så vidt jeg vet var det ingen i vårt følge på 10 som ble slått ut av kontinuerlig diarè. Og det uten at vi var spesielt påpasselige med å unngå salater og rå grønnsaker. De sa også på vaksinasjonkontoret før vi reise at Jordan er et tryggere land å spise i enn Egypt, noe som viste seg å stemme.

Mövenpick er et hotell vi neppe kommer til å ta oss råd til å bo på for egne penger med det første, dessverre. Folkene som jobber her er utrolig service minded. Vi følte oss veldig godt tatt vare på, uten at det ble stivt. Frokostbuffeten var enorm. Egen hotellstrand er også praktisk i land hvor det ikke er en selvfølge å sprade rundt med de samme klærne som hjemme. På en offentlig strand hvor de fleste kvinner går med hijab og store klær, og overraskende mange gikk med heldekkende nikab (noen til og med med solbriller!), kan det føles litt spesielt å gå rundt med vanlig badetøy. På den annen side ville jeg for ti år siden hatet meg selv for å bo her. Som en tilhenger av fri ferdsel i strandsonen er det noe som byr meg i mot med store hoteller som gjerder resten av verden ute. Det er også en prøvelse å bo på et så stort hotell med kun en inngang. Det tok fem minutter å gå fra leiligheten til lobbyen, så bare det å handle noe i butikken på hjørnet ble et lite prosjekt i seg selv.

For å oppsummere: Hvis man synes at Middelhavet er for kaldt om vinteren, Kanariøyene er ødelagt av turismen og at Egypt blir for slitsomt, da er Jordan og Aqaba stedet å reise til.

...og alt dette har jeg klart å skrive uten å en eneste gang ha skrevet "Jordan vet hvordan". (doh!)

God natt, Aqaba

På vei hjem igjen

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi hentet koffertene og pakket om litt for å få dem til å veie sånn noenlunde under 20 kg, før vi bar dem ut til Apollo-bussen og kjørte av gårde til flyplassen.

Første passkontroll var allerede på bussen da den kjørte inn på flyplassen. Vi fikk også utdelt "take off-billetter" som er pålagt for å reise fra flyplassen (verdi 20 JD). For å komme inn i terminalen måtte bagasjen først gjennomlyses samtidig som herrene måtte gjennom metalldetektor og damene ble kroppsvisitert (av en kvinnelig betjent). Hvorfor man har denne kjønnsdelingen aner jeg ikke. Først etter å ha plukket opp bagasjen igjen kunne vi sjekke inn. Så var det stempling av pass og take off-billetter, så en ny kø for å sjekke at disse var stemplet før atter en sikkerhetskontroll. Det var smått kaotisk, men gikk egentlig ganske greit unna. Særlig effektiv var sikkerhetskontrollen ikke. Vi oppdaget at vi uforvarende hadde klart å smugle med oss tre flasker vann inn til avganshallen.

Avgangshallen var akkurat stor nok til å huse menneskene som var der. Den har en liten kiosk, en gavebutikk og en taxfree. Vi har allerede en jordansk vinflaske i kofferten, og fylte ikke opp kvota vår her. Med unntak av lokale spesialiteter er utvalget langt større på Gardermoen. I stedet sikret vi oss litt tyrkisk kaffe, krydder og olivenolje. Dermed ble vi kvitt våre siste dinarer.

Flyet tok av litt forsinket, og vi er varslet om at hjemturen kan bli lenger enn forventet på grunn av motvind. Av ukjent grunn fløy vi over Alexandria før vi svingte nordover. Det er vel heller ikke noen snarvei.

Siste bytur

Tid: 25. februar 2012, kl 17:15
Sted: På flyet, nettopp tatt av

Før frokost i dag gjorde vi oss ferdig med å pakke det som ennå ikke var pakket. Koffertene hadde krympet i løpet av oppholdet, så vi kjøpte 2 strandbager for å få med oss mer som håndbagasje. Vi må bli flinkere til å ikke pakke med oss mer enn det vi trenger.

Da alt var pakket og frokost fortært lot vi koffertene bli i resepsjonen og tok en siste bytur for å shoppe litt mer gaver og stæsj og en god beholdning med nøtter. Et iPhone deksel til 7 JD regner vi som et av de beste kjøpene.

Etter en pause på Ali Baba over en ferskpresset juice (en med sitron med mint og en med grapefrukt) ruslet vi en rask tur innom den offentlige stranden for å se på livet der. Det var stort sett bare barn som badet, men så er jo dette også som vinter å regne for de som bor her. Kunne se at det var stenbunn under vannet, men muligens er dette et ok sted å snorkle. En del vannsportsutstyr var også til leie. Barna fikk leke fra seg litt på en lekeplass som neppe hadde blitt godkjent av norske myndigheter, mens vi måtte vifte bort et par barn som ga dem godteri for så å kreve betaling av oss (barn av egyptiske gjestearbeidere?).

Den offentlige stranden i Aqaba

Middag på Romeros

Det var den siste kvelden i Jordan og kvelden før fatterns bursdag, så vi unnet oss en litt bedre middag i dag. Den italienske restauranten Romeros ligger i lystbåthavnen, og kunne hatt en veldig fin beliggenhet hvis det hadde vært mer enn en inngang til havnen. Tenk hvor mye koseligere byen hadde blitt hvis havnen hadde hatt en åpning i begge ender slik at folk kunne gått denne snarveien gjennom havnen på vei til sentrum! Om løsningen med kun en blindvei som gjør havnen avsidesliggende er av sikkerhetsgrunner eller motstridende interesser vet jeg ikke, men det er synd.

Lystbåthavna i Aqaba

Romeros har et stort lokale som i løpet av kvelden ble helt fullt. Menyen er rent italiensk, og endelig fikk barna tortelini som begge to spiste. Jeg hadde en kalvestek med gorgonzola, og creme brullè til dessert. Hovedretten var god, men brullet'en var kald og litt hard i puddingen. En flaske med Saint George, det mest synlige jordanske vinmerket, kom på deling. Vinen skiller seg lite ut fra andre "vanlige" rødviner, men er grei nok. Hele gildet for ni personer kom på 212 JD.

På veien tilbake gikk vi innom fredagbasaren som hadde blitt åpnet i nærheten av hotellet. Det ble et par nye ting til barna, bl.a. en "palestinakjole" (kjole i samme mønster som palestinaskjerf - penere enn det høres ut) til Ylva. Jeg måtte avslå en invitasjon på kaffe fra noen godlynte butikkfolk fordi barna måtte i seng.

Fredagsbasar

Siste hele dag

Fra grønnsaksbasaren

Den siste hele dagen i Jordan hadde vi ingen andre planer enn å bade og se det vi ennå ikke hadde sett av byen. Bading og soling holdt vi på med til det begynte å skye over. Da spiste jeg og barna pizza utenfor en enkel take-away med 2 bord like ved hotellet. Vi bestilte en pizza margerira til barna og en "Lebanese pastry" med mikset ost til med selv. Det var ikke enkelt å se hva som pizza og hva som var libanesisk bakverk, men jeg tror at barna spiste maten min og omvendt. Hele denne lunsjen kom på under 5 JD. Så billig er det altså mulig å spise her.

Aqaba fort

Dette var en fredag, og det var merkbart mer liv i byen. I basarene i gamlebyen var det trangt om plassen, men en behagelig, god stemning. Vi gjorde unna en del shopping før vi kom frem til Aqabas gamle fort, som ligger bak den store flaggstangen. Fortet, som ble bygget av mamelukkene til 1500-tallet, ble under første verdenskrig stormet av araberne med assistanse fra Lawrence of Arabia under begynnelsen på opprøret mot det tyrkiske herredømmet. Dette var starten på arabiske staters selvstendighet, og dette har nok en sammenheng med at flagget som vaier 130 meter over oss er pan-arabisk, ikke jordansk. Selve fortet ser ikke ut til å ha kommet seg etter at tyrkerne fikk gjennomgå. Det er stort sett bare veggene igjen, og vi fikk kun sett det fra utsiden.
 

Det arabiske revolusjonsflagget vaier over fortet som ble stormet da revolusjonen startet

Snorkling og glassbåt i Tala Bay

Tordagen tok vi en taxi for 10 JD til Tala Bay for å prøve en annen strand og for å se litt på livet under vann. Vi ble skysset til Mövenpickhotellet i Tala Bay. Hele Tala Bay området består av 3 store hoteller samt en rekke ferieleiligheter bygget rundt en båthavn. Området er "muret inne" bak de ulike anleggenes sikkerhetskontroller og vi måtte gå gjennom hotellet for å komme til stranden. Når man først har kommet seg gjennom muren kan man bevege seg fritt mellom alle anleggene. Det er åpenbart lavsesong, og det var påfallende lite folk på det store og forseggjorte ferieanlegget. Dette området er dessuten mer utsatt for nordavinden enn Aqaba, så vi angrer ikke på at vi bor der vi gjør, hvor det er litt mer folkeliv.

Mövenpicks strand på Tala Bay

Tala Bay ligger i et værnet marint naturområde, så strendene er ikke tilrettelagt for bading. Det er dykking og snorkling som er greia her. Det er lite sandbunn her, så bade kan man gjøre i svømmebassengene. Snorkelmulighetene er derimot gode. Det er markert et lite område med sandbunn hvor man kan gå ut i vannet. Svøm litt til siden og man kan se mindre rev og fargerike fisker (og en del maneter...).

Vi fant Nemo!

.Etter å ha spist lunsj ved hotellets basseng til dobbelte priser av det man finner i byen, gikk vi til havnen for å ta en tur med glassbåt for å se litt mer enn hva vi ser langs stranden. Båten, som drives av selskapet Neptune, er bygget slik at vi kan sitte nede kjølen og se ut gjennom vinduer på begge sider. Prisen for turen var 20 JD for voksene og 15 for barn, og det er vel verdt penga. Turen går forbi flere større korallrev og vi så flere og større fisker enn ved stranden. Båten passerte også en stridsvogn og et skip som er senket her for å gri mer grobunn til plantelivet. Eneste minuset er at vi burde ha gjort dette tidligere på dagen mens solen sto høyere på himmelen. Da hadde nok sikten vært bedre. Det ble også litt av en utfordring for fotografen å ta gode bilder gjennom glasset.

Inne i glassbåten

Koraller sett fra båten

Mer koralller

Middagen tok vi Ali Baba, samme sted som vi spiste første dagen. Dagens middag var Steak Diana, en tynn biff med soppsaus. Ellers var alt som før.

En stridsvogn på havets bunn

De kule kamelene og det kjipe selskapet deres

Stygg, men stolt. Et forbilde for mange.

Jeg digger kameler. De er så vanvittig stygge, men likevel er de, om ikke akkurat rakrygget, så høyreiste og stolte, som om de gir blaffen i hvordan de ser ut. Litt som moren til Tjuren Ferdinand. De er kulest uansett!

Derfor er det så tragisk at de alltid ledsages av de laveststående vesener i den arabiske verden. De som har gjort mer skade på turismen i arabiske land enn Al-Qaida noen gang vil klare. Kameldriverne.

Jordan har, i motsetning til Egypt, en avslappende og god atmosfære hvor turister får gå i fred. Joda, taxisjåfører tuter etter deg hele tiden, og mange private turoperatører mener at deres opplegg er bedre enn det vi allerede har betalt Apollo for, men man godtar et nei til svar. Butikkselgere har forstått at det er mer sannsynlig at vi kjøper noe hvis vi får kikke i ro og mak enn når de ustanselig forsøker å prakke på oss alt vi ikke vil ha.

Men vi opplevde et grusomt unntak den første dagen vår i Aqaba da vi gikk langs hovedveien mot sentrum. Der hadde en bande med kameldrivere slått seg ned på fortauet. En førstedags turist har ennå ikke opparbeidet de reflekser som kreves for at man øyeblikkelig krysser veien når man ser en kamel. I stedet hilste vi med normal høflighet da de tok kontakt med oss og røpet at vi syntes kamelene var fine. Dermed tok de tak i barna og løftet dem opp på kamelryggen før vi fikk med oss hva som foregikk. Vi trodde først det bare var for å være hyggelige, men da vi så barnas forskremte blikk nyttet det ikke å si at de skulle ned igjen før kamelene hadde gått 5 meter frem og tilbake på fortauet.

Da de vettskremte barna var nede på trygg grunn igjen, krevde kameldriverne betaling. Ikke mindre enn 20 JD krevde de! Man føler man har lite å argumentere med når vi ikke tidsnok hadde sagt et tydelig nei, og heller hadde avtalt en pris på forhånd. Men jeg nektet å betale mer enn det halve og trodde jeg slapp unna med det. Men så viste det seg at det bare var betalingen for den ene ungen.

Man lærer fort etter en slik opplevelse. Straks noen med en kamel sier noe til deg, svarer man umiddelbart "No thanks", om nødvendig etterfulgt av oversettelse til "La shukran". Hvis heller ikke det får dem til å la deg være i fred bør man være berettiget til et aldri så lite "Fuck off!".

Må understreke at dette var et enkelttilfelle. I Petra var det massevis av kameler, og alle oppførte seg bra, driverne også. Jeg er sikker på at kamelfolka i Aqaba var egyptere.

Kamelbanden prøvde ikke å kreve mer penger av oss for å ha tatt dette bilde etter at det hele var over

Middag på Captain's Restaurant

Etter å ha fått dusjet barna skikkelig etter Dødehavsturen gikk vi alle for å spise middag på Captain's Restaurant ikke langt unna hotellet. Servitørene, kledd i matrosdress, var raske med å sette sammen et bord til oss. Menyen er mye av det samme som vi har blitt vant til, i tillegg til nasjonalretten musaff, som dessverre måtte forhåndsbestilles. Dermed valgte jeg i stedet samme retten som Ina hadde dagen før, med tahina i stedet for tomat. Tahina forsto jeg var en slags sesamsaus, men for meg liknet det mest på fløte. Angret litt på at jeg ikke gjorde som Ina og bestilte med tomat i stedet, for sausen trakk ikke inn i kjøttet på samme måte som tomatsaus ville ha gjort. Den ble servert med en vanvittig mengde ris. Andre spiste ulike biffretter, pasta bolognese eller burger. Hele regningen for 10 hovedretter kom på 73 JD, delvis fordi de ikke serverte alkoholholdig drikke.

Bade i Dødehavet

Ganske livlig i Dødehavet denne dagen

Tid: 22. februar 2012, kl.15:15
Sted: På bussen tilbake fra Dødehavet

Det er sjelden jeg legger ut på en dagstur på 3,5 timer hver vei i løpet av en ferie, men opplevesen av å bade i Dødehavet må være verdt bryderiet. En slik mulighet til å bade på jordens laveste punkt kommer ikke mange ganger i løpet av et liv, og ettersom hele havet truer med å tørke ut om 50 år bør man heller ikke vente for lenge.

Utsikt fra bussen mot israelske fjell bak et 2 km bredt ingenmannsland

Apollo sin buss kjørte som vanlig kl 7:20 om morgenen, og denne gangen klarte vi å beregne tiden bedre. Vi kjørte Dead Sea Highway, som går fra Aqaba og langs den israelske grensen med et 2 kilometer bredt ingenmannsland hele veien til Dødehavet. I motsetning til Desert Highway, som går over fjellet, går denne veien gjennom den flate og rette Great Rift Valley (ja, den samme dalen som starter i Kenya), og var dermed en roligere busstur. Landskapet var til å begynne mest ørken og enkelte forekomster av sanddyner, men etterhvert som vi kom lavere i terrenget ble det mer frodig med store områder med grønnsakplantasjer. Særlig tomater dyrkes det mye av, og det var flere stands med salg av grønnsaker langs veien. Hist og her sprang en frittløpende kamel eller dromedar over veien, og på samme måte som vi har varselskilt for elg hjemme, har man tilsvarende skilt for kameler. En og annen flokk med geiter var også å se langs veien

Se opp for løse kameler langs veien

Veien går forbi en mindre sjø før vi kunne se Dødehavet, med endelig kom Dødehavet kom til syne, fortsatt med Israelske fjell som bakteppe. Vi stoppet et øyeblikk under en høy klippe som skal være saltstøtten etter Lots kone, som ikke kunne la være å se seg tilbake da de flyktet fra Sodoma og Gomorra.

Saltstøtten etter Lots kone

Bussen stoppet til slutt ved Amman Beach. Nå var vi faktisk nærmere Damaskus enn hotellet vårt i Aqaba, og Jerusalem ligger like over fjellet på den andre siden vannet. Etter å ha forsynt oss fra en lunsjbuffet med retter som jeg etterhvert har blitt kjent med uten å kunne navnet på dem, gikk vi endelig ned til vannet for å bade. Amman Beach er en offentlig strand med garderober og dusjfasiliteter som man ikke bør skryte for mye av. Svømmebassengene var det ingen som brydde seg om. Vi så ingen solsenger, bare noen plaststoler til å sitte eller ha tingene sine på.

Amman Beach

Man bør være litt forsiktig når man går ut i vannet. Skjærer man seg får man umiddelbart salt i sårene. Badesko og svømmebriller kan være en god ide, særlig for barna. Bunnen er delvis sand, delvis stein og delvis saltavleiringer. Å flyte på dette vannet var en sær opplevelse, med mer av kroppen over vannskorpen enn man er vant til. Når man lar kroppen flyte i loddrett stilling i vanlig saltvann skal vannet rekke deg opp til øynene. Da jeg forsøkte å gjøre det samme her, i den grad det var mulig, rakk vannet meg til brystet. Jeg klarte nesten å ta sit-ups mens jeg fløt på vannet. Det enkleste er å flyte på ryggen. Det er nesten umulig å reise seg opp mens man svømmer på magen. Ina forsøkte å svømme bryst, men klarte ikke å holde bena under vann. Vannet kjennes glatt mot huden mens man bader, men etter at den har tørket ser man ut som man flasser etter å ha vært alvorlig solbrent. Børst håret, og du har salt til maten i en uke.

Bading i Dødehavet

For barna var dette dessverre enn mer komplisert opplevelse. Brage avbrøt badet straks han oppdaget at han hadde sår på steder bare vannet kommer til. Ylva klarte å flyte på ryggen, men fikk krampe i lårene etter å antakelig ha ligget i en anstrengt stilling. Det var mye barnegråt å høre rundt om kring, så det kan nok lønne seg å vente til barna nærmer seg tiårsalderen før man utsetter dem for dette.

Ylva vil ha med seg litt av Dødehavet hjem

Etter å ha dusjet av oss saltet gikk vi opp til parkeringsplassen for å handle hudprodukter fremstilt av råvarer fra Dødehavet. Det finnes både hudkremer, gjørmemaske, såpe, badesalt og hårvekstmidler. Varene er angivelig billigere her enn andre steder, dessuten er det jo førsteklasses suvenirer. Barna tok også med seg hver sin klump med salt fra stranden.

Som nevnt bør man ikke vente for lenge med å reise til Dødehavet. Vannstanden synker med en meter hvert år, og om 50 år kan hele havet være borte. Varmere klima, mindre nedbør og bruk av vann fra Jordan-elven til landbruk har gjort sitt til at vanntilførselen ikke lenger er tilstrekkelig. Det foreligger spennende planer om å grave en kanal fra Rødehavet til Dødehavet for å åpne en ny vanntilførsel, men man har ennå ikke fått ut fingern for å begynne å grave. La oss håpe man gjør det før det har gått 50 år.

Mer shopping og middag på Al Shami

Nok en gang var resten av reisefølget såpass mette etter en sen og tung lunsj at de ikke hadde behov for middag. Ina og jeg hadde derimot bare spist salat og hadde behov for påfyll. Etter å ha shoppet oss innover byen, bl.a. med anskaffelse av en Adidas-jakke til Ylva, et smykke og en jordansk portvin. Med unntak av Adidas-jakka (nei, den er ikke fake) var det et behagelig prisnivå på varene. Dette var vel å merke shoppet på den "finere" delen av byen vest for den store rundkjøringen i sentrum. Den andre siden av rundkjøringen er mer basar-preget og varene er gjenstand for pruting.

Al Shami restaurant

 I en sidegate bak moskeen fant vi en enkel, men forsøksvis elegant restaurant med navn Al Shami. Vi ble geleidet til annen etasje hvor vi hadde utsikt mot sjøen og den opplyste og kremhvite moskeen. For en gangs skyld var jordanere i flertall blant gjestene. Det var vanskelig å finne noe som begeistret barna, men vi endte med la dem dele en rett med fritert kylling. Jeg hadde en køfte-rett som var god, men som ble litt tørr i lengden. Var sikkert meningen at jeg skulle ha bestilt en siderett. Det er en kode jeg aldri klarer å knekke, hvordan slike retter skal komponeres. Ina bestilte en gryterett med køfte i tomatsaus, og var vilt begeistret over hvordan det smakte. Ylva likte mine køfte-kjøttboller bedre enn sin egen kylling, så det endte med at hun fikk resten av min mat, mens jeg spiste mesteparten av kyllingen. Det var ikke maten det var noe galt med, det er nok heller barnas eksentriske matvaner. Prisen for mat og alkoholfri drikke (de serverer ikke alkohol her) var 24 JD.

Sherif al-Hussein bin Ali moskeen by night

Slaraffen på stranden

Tid: 21.februar 2012, kl 22:30
Sted: Hotellet

Denne dagen hadde vi ingen andre planer enn å ta det med ro på hotellets strand. Været har blitt varmere, så det var en egnet dag for stranden. Det var en litt kald vind fra nord, men stranden ligger i le for hotellet så vi merket lite til den. Vi fant oss solsenger nær vannet på den østre enden av stranden, hvor vi hadde hørt at bunnen var best. Sanden på stranden er ekstremt finkornet, nesten som sement, trolig fraktet hit fra ørkenen (nabohotellet hadde en annen farge på sanden). I fjæra er det som så ofte ellers grovere sand og småstein, men et par meter lenger ute var det fin sandbunn. Stranden er veldig langrunn, så man må regne med å vasse litt. Temperaturen i vannet var i følge oppslaget 22 grader, så det tok litt tid å overbevise barna om at det var bedre å bade her enn i det 29 grader varme bassenget.





Lunsj ble også inntatt på strandkafeen Al Shatt. Menyen besto av globale bestselgere som pizza, pasta, salater, burgere og sandwicher. Lite lokalt preg på maten her. Jeg fikk likevel smake noe nytt i dag, palmettosalat, laget av en palmefrukt. Smaken på frukten kan minne litt artisjokk, men litt mildere. Prisen på maten var omtrent det dobbelte av hva man får utenfor hotellet.

Slaraffen på stranden

Siden det er frisør på hotellet benyttet vi anledningen til å få Brage klippet. Prisen for klippen kom på 10 JD, altså en tredel av hva det hadde kostet hjemme.

Dagstur til Petra

Hva venter bak neste sving?

Tid: 20. februar 2012, kl:17:30
Sted: På bussen på vei tilbake fra Petra

Denne dagen var viet til feriens høydepunkt Petra, nabateer-folkets 2500 år gamle hovedstad som er hugget ut av fjellet. Utflukten er arrangert av Apollo og startet med en chartret buss fra hotellet kl.7:20 om morgenen, hvilket betød at var vi var oppe allerede kl.6 for å spise frokost og gjøre oss klare. Vi skal nå også være glade for at bussen ikke kjørte av gårde uten oss.

Bussturen langs desert hightway var en humpete affere, og etter at vi svingte over på kings' highway etter ca en time ble turen i tillegg svingete. Det endte med at stakkars Ylva kastet opp den lille frokosten hun hadde spist. Vi bør nok bli mer restriktive med å la dem se filmer på iPad på bussturer heretter.

Utsikten fra bussen var hele tiden ørken og fjell, bl.a. et glimt av Wadi Rum. Vi hadde et stopp halvveis på en restaurant/basar på veiens høyeste punkt, med snø på bakken og kun noen få plussgrader. Toalettfasilitetene kan man fint stå over hvis man klarer å holde seg i en time til.

Enklere, men ikke bare behagelig, å komme inn til Petra med hest

Etter drøyt to timer kjørte bussen gjennom Wadi Musa, som er den byen som ligger nærmest Petra. Bussen stoppet nær besøkssenteret. Der fikk man en ny mulighet til å gjøre sitt fornødne før guiden, som på gebrokkent svorsk hadde utredet om Jordans og Petras historie nesten ustanselig under bussturen, delte ut billetter og fikk alle gjennom billettkontrollen. Han ordnet så en ferdig prutet hestedrosje (20 JD inn til Petra, 10 JD for å komme tilbake). Det førte dog til at vi måtte gå glipp av den dyktige guidens fortellinger om attraksjonene uverveis. Så i stedet for å tvinge barna til å gå de to kilometrene som er inn til selve Petra, satte vi oss på to ristende hestevogner som raste av gårde på den humpete veien mens fotgjengerne skvatt til side.

Allerede etter noen få meter kunne vi se noen hint om hva vi hadde i vente, da vi allerede her kunne se noen slitte fasader og huler i fjellveggen. Etter kort tid kom vi til Siq'en, en høy og smal kløft som leder resten av veien. Siq'en og terrenget forøvrig kunne være verdt turen alene, men når man ser skattkammeret komme til syne når kløften åpner seg blir det som å åpne den aller fineste gaven på julaften.

Skattekammeret i Petra. Hugget ut av fjellet.

Skattkammeret er egentlig et tempel viet en nabateisk gud, men har fått navnet fordi noen røvere trodde at urnen på toppen av tempelet inneholdt en skatt, og skjøt den derfor i stykker. Denne imponerende fasaden som altså er hugget ut av fjellveggen er tydelig inspirert av gresk arkitektur, med doriske søyler og relieffer av greske guder og sagnfigurer.

Fasader til graver som er hugget ut i fjellsiden hele veien innover Petra.

Noen av de enklere gravene i Petra

Da vi omsider hadde hadde blitt gjenforent med resten av turfølget og guiden hadde fortalt det som var å fortelle om skattkammeret, gikk vi videre gjennom kløften i retning av det antikke bysenteret. I fjellveggene på begge sider var det nå tett med gravkammere. Noen var staselige med uthuggede fasader, andre var bare bare enkle hull som i en ost. En artig gjenganger var at det var hugget ut trapper over gravene slik at sjelene til de avdøde fikk en enklere vei opp til himmelen.

En av de finere gravene - med utsikt

På veien passerte vi også et amfiteater som var bygget i nabateernes glanstid og som hadde blitt utvidet av romerne til å romme 4000 mennesker etter at de overtok makta 100 år etter kristus. Alt hugget ut av fjellet, naturligvis.

Amfiteateret som hadde 4000 sitteplasser

På trappen til det store tempelet

Reisefølget skilte etterhvert lag og alle gikk hvert til sitt. Mens resten av slekta gikk for å se på bysantinsk mosaikk og gravene fra innsiden, holdt vi oss i det antikke bysenteret og spesielt "det store tempelet". Navnet til tross er ikke dette tempelet lenger blant de største attraksjonene i Petra.  Denne delen av Petra er bygget opp fra bunnen av, ikke hugget ut av fjellet, og har dermed vært mer utsatt for jordskjelv og tæring gjennom tidens løp. Den opphøyde beliggenheten og de lange trappene opp til de gjenværende søylene tyder likevel på at dette i sin tid må ha vært en imponerende bygning. Her fikk barna også endelig sjangs til å slippe seg litt løs, klatre litt og hoppe fra sokkel til sokkel.

Petra gamle bysentrum. Legg merke til "kamelen" over byen.

For at barna skulle få litt mer igjen for turen enn å se rester av bygninger de ennå ikke har lært betydningen av, lot vi dem ri på esler tilbake til skattkammeret. Man får hele tiden tilbud om å ri på kameler eller esler, men de er heldigvis veloppdragne nok til å godta et nei til svar, i motsetning til tilsvarende folk i Egypt eller en gjeng med kamelfolk vi ble utsatt for i Aqaba sentrum i går. Vi fikk forhandlet oss til en pris på 12 JD for to esler, og Brage og Ylva klatret opp på hver sin. Ikke vanskelig å se at de nøt rideturen, og jeg håper dette gjorde det verdt turen for dem også.

Enklere å komme tilbake igjen når man har noen til å gå for seg.

Vel tilbake til skattkammeret kom vi oss på hestedrosjene våre igjen og ble ristet godt på veien tilbake til besøkssenteret. Barna syntes denne ristingen og humpingen bare var moro, men litt større hjul (eller fjæring) på disse vognene hadde ikke vært å forakte.

Da hele følget hadde kommet seg inn på bussen ble vi kjørt til en restaurant i Wadi Musa hvor vi spiste lunsj fra en stor buffet. Denne buffeten var stor og god nok til at middag også i dag ble overflødig. Så var det to nye timer i bussen for å komme tilbake til Aqaba, uten noen uhell denne gangen heldigvis.

Så hvordan var det å følge en guidet tur for noen vanligvis foretrekker å rusle rundt på egenhånd? Må innrømme at det er behagelig å bare sette seg på en buss å bli kjørt dit man skal og at guiden ordner praktiske ting som billetter og hestetransport. Skal også være ærlig nok til å innrømme at guiden kan peke ut detaljer som jeg aldri kan lese meg opp til å finne på egenhånd. Men med barn på slep ble det litt pes å hele tiden ligge en halv langside etter resten av reisefølget. Gir ikke så lett slipp på friheten til å legge opp hele dagen slik vi selv ønsker det og i vårt eget tempo.

Rundtur og shopping i Aqaba

Verdens høyeste flaggstang, med verdens største flagg

Etter at første del av dagen hadde gått til bading i bassenget brukte vi resten av dagen til å se oss rundt i byen. Vi gikk først mot byens offentlige strand like nedenfor sentrum. Stranden er visstnok ikke blant de aller beste, og hvis man liker å sprade rundt i bikini uten å bli glodd på er det bedre å holde seg til hotellstrendene. En del vannsport og en god del glassbunnbåter ble tilbudt langs stranden, men folk flest så ut til å bruke den til ren piknik.

Ved enden av stranden står den flaggstangen som var så godt synlig fra flyet. Den skal være 130 meter høy og dermed verdens høyeste. Man kan lure på om det er tilfeldig at den er plassert slik at den er synlig fra minst 2 andre land, deriblant den ikke alltid gode naboen Israel.

Ina og Ylva leter etter en kjole

Avdelingen for sko

Etter å ha spist lunsj gikk valgte vi en rute tilbake til hotellet som gikk litt lenger inn i byen for å gjøre unna diverse shopping. Her ble det etterhvert ganske bra med liv i gatene. Arkitekturen i denne delen av byen varierer fra mer eller mindre velholdte neo-arabiske hus, noe er mer shabby og annet minner mer om en byggeplass. Alt dette blir uansett kamuflert av alle butikkene som trekkes ut på gatene, så det spiller ikke så stor rolle hvordan husene ser ut.

I denne gata er det papegøyene som ruler

Evnen til å prute har blitt rusten med årene, men prisnivået er uansett overkommelig. Brage fikk en ny jakke til 6 JD, Ylva en kjole til 14. Butikkene har til en viss grad sortert seg etter utvalget. Et område hadde veldig mye tepper, et annet hadde mye sko, mens det i en gate med mye utsalg av nøtter virket som alle butikkene hadde hver sin jackopapegøye i bur. Det er fortsatt spennende gater igjen å utforske her, og i motsetning til i Egypt er det her mulig å vindushoppe uten å føle seg overfalt av selgerne. Merker at jeg begynner å like denne byen.

Sherif al-Hussein bin Ali moskeen i sentrum

Lunsj på Aqaba View

Jeg hadde forstått det slik at det skulle være bra med serveringssteder på byens offentlige strand, så jeg foreslo å spise lunsjen der. Men de stedene vi fant da vi kom dit så heller lite innbydende ut. I stedet gikk vi inn på Aqaba View, som ligger like ved siden av den store flaggstangen ved enden av stranden.

Mango, jordbær- og guavajuice

Vi fant plass på takterrassen, men trakk etterhvert innendørs da sola ble borte og vinden frisknet til. Utsikten over Eilat på den israelske siden var nok bedre enn utsikten over Aqaba, som forsvant bak nærmeste bygning. Servicen på dette stedet var mildt sagt elendig. De rotet til bestillingene, glemte både juicen og maten til Brage, og gudene vet hvor lang tid det tok før maten kom.

Det begynte bra, med mango-, jordbær- og guavajuice mens vi ventet på maten. Vi måtte bare vente så forbasket lenge. Det var Ina og jeg som fikk mat først, shish kebab og kyllingkebab, og denne maten smakte riktig godt. De som hadde bestilt pizza hadde større problemer med å forstå hvorfor de måtte vente så lenge på mat som hadde blitt kald. Sandwich'en som stakkers Brage hadde bestilt, og som kom etter at alle andre hadde spist ferdig, viste seg å være et pitabrød fylt med kjøtt. Far syntes det var godt, men Brages smak har ikke omfavnet dette enda.

Vår del av regningen kom på 28 JD. Tips fikk de ikke.

Hotellets fasiliteter

Tid: 19. februar 2012, kl.21:00
Sted: Hotellet

Det var ingen grunn til å ha det alt for travelt den første dagen. Vi tok oss god tid til morgenstellet før vi gikk for å spise frokost i hotellets palmehage. Den 50 meter lange buffeten kunne by på ulike frokostblandinger, yoghurter, havregrøt, vafler, pannekaker, eggretter (deriblant vaktelegg), pølser, oster, brød og kaker m.m. Selv multi-allergikeren Ina hadde nok å velge mellom etter å ha fått en guidet tur til mat uten egg, melk og gluten, men hun var fortsatt glad for at hun hadde med sitt eget knekkebrød. Glutenfritt brød hadde de nemlig ikke.

Det oppvarmede bassenget på hotellet

Etter frokosten var det tid for å teste svømmebassenget. Barna tror jo at dette er det eneste de skal gjøre i hele ferien. Det er flere basseng på hotellområdet, hvorav to ligger like utenfor vår leilighet. Det ene bassenget er oppvarmet og holder 29 grader, betydelig varmere enn i luften, selv om vi i dag endelig har fått litt sol. Det er også et mindre barnebasseng her uten oppvarming og en oppvarmet jacuzzi i den samme bakgården. Man får tildelt håndkler og solsenger ved å vise frem et kort man får tildelt sammen med nøklene. Litt lenger nede ligger hotellstranda, fortsatt uprøvet av oss, men den så innbydende ut.

Hotellets private strand

Badeleker hadde vi kjøpt i en sovenirbutikk på hotellet, men det er neppe den billigste butikken i byen. Hotellet har forøvrig også gullsmedbutikk, frisør, treningssenter og et utall serveringssteder. Det er nok godt mulig å være her en uke uten å forlate hotellet. Ser ikke bort i fra at det er det som er meningen heller, men det er ikke derfor vi valgte et hotell like utenfor sentrum fremfor en resort på en gudsforlatt strand.

Trangt mellom landene. Bakerst ligger Egypt, så kommer Israel, mens vi er i Jordan. På en klar dag bør vi kunne se Saudi-Arabia også.

Jeg ble i sikkerhetskontrollen på hotellet plutselig gjort oppmerksom på at det ikke er tillatt å ta med mat og drikke inn på hotellet etter å ha shoppet litt takeaway til kvelds. Slapp heldigvis unna med en vennlig advarsel, men jeg synes det bør være måte på hva man skal legge seg opp i hva gjestene gjør. Begynner jo å lure på hvorfor leiligheten er utstyrt med et kjøkken.

Hotellet viste seg fra en rausere side tidligere i kveld da alle gjester ble invitert på cocktailparty i en av barene. Der ble vi tilbudt drinker og diverse fingermat som sushi, kyllingspyd, østers, reker og et raust utvalg av diverse søtsaker. Barna likte best sjokoladefontenen. Til underholdning var det magedans og taffelmusikk. Med denne serveringen ble vi enige om å droppe middagen i dag.

Dessertbuffeten fra hotellets cocktailparty

Middag på Ali Baba

Utvalg av mezes på Ali Baba

Tid: 18. februar 2012, kl.22:20
Sted: Fortsatt på hotellet

Etter at vi hadde fått senket pulsen litt samlet vi oss etterhvert i lobbyen for å gå ut til middag. Vi fulgte hovedveien inn mot sentrum og trakk mot de gatene hvor det var mest lys. Vi er ikke godt orientert i byen ennå, så vi vet ikke hvor det er mest liv. Men vi fant i hvert fall en restaurant med navn Ali Baba langs en park i sentrum.

Lokalet var litt under halvfullt, og vi hadde knapt kommet inn før vi ble vist til et ferdig dekket langbord til 10 personer. Kelnerne var svært årvåkne, på grensen til overvåkende. De kunne med fordel vært litt mindre ivrige, f.eks. kunne de ha ventet med å servere hovedretten til vi var ferdige med forretten. Men overivrige kelnere er tross alt bedre enn det motsatte.

Maten var spennende og god. Til forrett bestilte vi et utvalg småretter på deling. Det besto mye av hummus og andre retter av moste grønnsaker som skal dyppes med pitabrød. Andre godsaker var stekte oster og jordansk salat - salatblader og agurk urter og olje, toppet med friterte brødskorper.

Min hovedrett var grillede pitabrød fylt med lammekjøtt, servert med rikelig persille. Snacksy! Andre spiste ulike kebab- og kyllingvarianter fra grillmenyen,og det var egentlig bare grillmenyen som virket særlig lokal. Andre hovedretter på menyen gikk mye i biff og internasjonale retter. Det gikk også greit å finne mat barna kunne spise. Ylva hadde en pasta bolognese og Brage en hamburger.

Til å drikke hadde jeg det lokale ølet Petra. En smule kraftigere i smaken enn nordisk øl og passet veldig godt til maten etter en lang dag. Med gode minner fra ølet i Egypt kan jeg ikke la vær å lure på hvordan et folk som egentlig skal være avholds kan lage så godt øl.

Forrett, hovedrett og drikke til 10 personer kom på ca 230 jordanske dinarer, eller om lag 200 kr per pers.

Ankomst Aqaba

Tid: 18. februar -2012, kl.21:30
Sted: Mövenpick Resort and Residences Aqaba

Nesten hele flyturen hadde tett skydekke under oss, men unntak av et område rundt Svartehavet og Tyrkia. Noterte med interesse at det var mer snø på tyrkiske fjell enn det var hjemme. Da vi nærmet oss målet var skydekket tilbake, og først under innflyvningen over Rødehavet havet kunne vi se kysten av Saudi-Arabia, eller en kjempestor sandkasse, som Brage kalte det. Innflyvningen er virkelig fin, med utsikt over sanddekte fjell og et glimt av ferieresorten Tala Bay før flyet gikk rett over Aqaba som lå under det som skal være verdens høyeste flaggstang på 130 meter og et gigantisk jordansk flagg.

Flyplassen utenfor Aqaba er ikke stor, men det virker ikke som det er mer enn et fly av gangen der heller

Flyplassen, som er oppkalt etter kong Hussein, er ikke spesielt stor, og passasjerene fra flyet vårt var nok de eneste folkene som var der. Først havnet vi i en treg kø i passkontrollen. Visum ble ordnet automagisk gjennom pakketuren med Apollo, men de som eventuelt ikke hadde visum kunne kjøpe dette i en luke i veggen på venstre side. Etter at passene hadde blitt behørig stemplet og kontrollert ble koffertene plukket opp fra rullebåndet før vi måtte stelle oss i en ny kø for å få gjennomlyst bagasjen i tollen. Vel ute i det som må være verdens minste ankomsthall ble vi tatt i mot av folk fra Apollo som fortalte hvilken buss vi skulle kjøre med.

Ved fontenen i lobbyen på hotellet

Bussturen inn til byen gikk fort unna og det var lite trafikk i gatene. Bussen stoppet først på hotellet vårt, Mövenpick Resort and Residences, drevet av den sveitsiske hotell- og iskremkjeden. Vi må gjennom en sikkerhetskontroll hver gang vi skal inn på hotellet. Da vi etter litt venting hadde fått nøklene til rommet vårt ble vi geleidet til leiligheten av en av de ansatte, noe som var nødvendig fordi det tar litt tid å finne frem på dette store hotellet på egenhånd. Bagasjen ble sendt etter. Det er lite å klage på med leiligheten. Den har to soverom, to bad, en stue og et kjøkken, samt en balkong med utsikt mot svømmebassenget og et glimt av Rødehavet. Kjøkkenet er utstyrk med Nespresso-maskin (til Inas elleville glede) og kombiskap som daglig fylles opp med juice, mineralvann og blandevann, men ikke noe å blande blandevannet med. I likhet med andre dyre hoteller er internett IKKE inkludert. Denslags er det bare billige hosteller som tar seg råd til. Prisen for to timers oppkobling er 4,5 dinarer (jordanske dinarer har omtrent samme verdi som euro). Stikkontaktene er av en annen type enn hjemme, men vi har med en multiadapter som fikser biffen. Men med all elektronikken vi etterhvert har begynnt å ta med oss kan vi komme til å trenge flere.

Det har ikke vært spesielt varmt her i dag, og det har vært overskyet. Ylva måtte se blomster før hun ble overbevist om at det var sommer her nede. Det skal være meldt bedre vær utover uka, så vi satser alt på at det stemmer.

Destinasjon: Jordan

Tid: 18. februar 2012, kl. 10:00
Sted: På flyet, over Østfold, eller hva nå som befinner seg under skyene

Noen ganger føler man seg mer bortskjemt enn andre, og i dag er vi mer bortskjemt enn noen gang. Denne turen til Jordan er nemlig sponset av mine foreldre, og har et høyere budsjett enn hva vi hadde klart å finansiere på egenhånd. Med på turen, i tillegg til de som betaler, er også søstera mi med familie.

Jordan har stått på ønskelisten vår siden vi så et reiseprogram derfra for evigheter siden. Med nabostater som Irak, Syria, Israel/Palestina og Saudi-Arabia kan dette lille og for det meste fredelige landet fremstå som den snilleste gutten i den mest bråkete klassen. Vi skal bo i Aqaba, den eneste byen langs Jordans 3 mil lange kystripe mot Rødehavet. Dagsturer til Petra og Dødehavet står på programmet, øvrige utflukter eller snorkelturer tar vi som det kommer. Det skal visstnok ikke være veldig varmt i Jordan ennå, men noe bading må vi uansett unne oss. Kanskje en båttur eller tur på kamel også lar seg gjøre. Egypt-turen vi hadde for 10 år siden har vel kommet nok på avstand nå til at vi våger tilbake til den fascinerende, men akk så heseblesende arabiske kulturen.

Det er forøvrig første gang vi reiser på ren pakketur, så det skal bli spennende å oppleve noe nytt! :-)

Vi måtte som vanlig opp midt på natta for å rekke dette flyet som hadde avgang kl. 9:10. Med regn og varsel om mildvær hjemme hele den kommende uken var det lite som fikk oss til å angre på at vi reiser utenlands i vinterferien. Etter en times biltur med svært liten trafikk kom vi til kaos og snøføyk utenfor Gardermoen, og det tok sin tid før vi fikk noen fra VIP Parkering til å ta hånd om bilen vår. Å bruke dette parkeringsselskapet er uansett bedre enn å vente på skyttelbuss fra langtidsparkeringsplassene.

Inne på terminalen ville ikke check-in automaten sjekke oss inn etter at vi hadde stått forgjeves i kø, så det ble manuell innsjekking ved bagasjedroppen. Sikkerhetskontrollen gikk raskere, selv om det knapt lenger finnes elektronisk utstyr som ikke må ut av sekken, deriblant DS'er, iPad'er og iPod-docking.

Vel inne i avgangshallen kjøpte vi som vanlig en halvflaske Jägermeister for å holde magen i orden under oppholdet. Husker med gru at dette ble skjebnesvangert da vi tok lett på dette på veien til Egypt. Vi ble forent med resten av reisefølget på en av barene, før vi gikk gjennom passkontrollen for å vente på boarding.

Rutinen nå er åpenbart å starte boarding lenge før man slipper folk inn på flyet, så det er ingen grunn til å stresse for å komme først om bord, med mindre man liker å stå å vente på gangen over til flyet. Det tok også sin tid før flyet kom på vingene, først på grunn av at broen hadde satt seg fast i døråpningen, deretter lang venting på klarsignal før det omsider ble avising av flyet og take-off.

Flyturen har til nå vært lite spennende, med tett skydekke som skjuler all utsikt. Vi har med 2 DS'er og 2 iPad'er stappet med spill og filmer som forhåpentligvis skal holde ungene sysselsatt til vi lander. Brage har jo gledet seg mer til flyturen enn til selve oppholdet fordi på flyet får han lov til å spille så mye DS han vil.