For første gang siden vi skulle fly fra Gardermoen hadde vi satt på vekkerklokken for å få mest mulig ut av denne dagen med leiebil. Det viste seg å være unødvendig fordi Ylva var litt ekstra morgenfugl i dag.
Etter å ha fått i oss frokost og pakket det vi skulle ha med satte vi avgårde, først mot Dimitras (aka Demetra) tempel nær byen Sangri et stykke inn på øya. Man skal ikke kjøre langt før man ser at vegetasjonen endrer seg når man kommer vekk fra kysten. Mesteparten av vegetasjonen har nok allerede visnet, men flere steder var det fortsatt mye blomster å se. Det sentrale Naxos har et virrvarr av veier på kryss og tvers og det var ikke helt enkelt å finne frem til tempelruinene, trolig fordi vi hadde valgt en litt nordligere vei ut byen enn den som var best skiltet. Da vi endelig så et skilt til tempelet ble vi ledet ut på en vei det er best at Fun Cars ikke får vite at vi kjørte på, men vi kom oss velberget frem, trolig akkurat i tide til å avverge en katastrofe fra en bilsyk Ylva.
Det var stekende varmt da vi gikk ut at bilen og opp stien til tempelet, man da vi nærmet oss toppen kunne vi kjenne en befriende bris.Tempelet ligger veldig vakkert til med utsikt sydover mot kysten. Det skal ha blitt bygget på 500-tallet før Kristus, senere ha blitt bygget om til en kristen basilika og til slutt ødelagt av sarasenere på 700-tallet. Det som er igjen å se av tempelet er noen gjenreiste søyler og noen ganske inntakte bakvegger. En tur til Hellas er liksom ikke komplett uten å besøke noen antikke ruiner, og kun Portara i Naxos by blir litt stusselig. Dette besøket til Dimitras tempel gjør at vi kan krysse av dette punktet å listen.
Vi kjørte videre innover øya for å komme til byen Chalki, som ligger enda lenger inne på øya. Avstandene på Naxos er ikke så store, så etter å ha fått staket ut kursen (vi var ikke helt sikre på hvordan vi faktisk hadde kommet til tempelet) tok det ikke så lang tid før vi var der. Vi parkerte bilen på noe som skulle være en parkeringsplass ved skolen, men som tydligvis også ble brukt til lagring av grus. Vi gikk tilbake langs hovedveien til vi fant skilt til torget. Der, godt skjult fra hovedveien, fant vi landsbyidyllen. Vi satte oss ned på tavernaen Iannis for å spise lunsj blant mange andre tilreisende turister. Det er pussig at i det øyeblikket Lonely Planet skriver at en by er uberørt av turismen slutter den å være nettopp det. Men det er vel verdt turen for å se denne byen som tidligere var Naxos' kommersielle sentrum, som også huser Kitron distilleriet og et anerkjent keramikk- og treskjærerversted og -utsalg. Men hvis man har bil for flere dager bør det være godt mulig å oppdage sin egen idyll her mellom fjellene. Man ser fra veien flere hvite landsbyer i de grønne skråningene.
Lunsjen på Iannis besto for min del av en spinatpai. Det var et greit bekjentskap, men en rett bestående av spinat blir ikke mer spennende enn det høres ut. Ina var strålende fornøyd med sin
country salad som er den lokale betegnelsen på gresk salat. Den origianle vrien var den lokalproduserte osten som var mye mer kremaktig enn vanlig fetaost. Arne spiste det samme som meg, mens Eva spiste en tomat og agurksalat. Det høres ikke så spennende ut men sikkert et klokt valg på en så varm dag. Barna fikk hver sin yoghurt med frukt og honning, lekkert dandert på samme måte som man ellers gjør med iskrem på disse breddegrader. Servicen kunne nok ha vært bedre. Det virket som kelnerne var litt overbelastet mens vi var der. Inkludert drikke kostet gildet i overkant av 50 euro.
Da vi reiste fra Chalki var det på høy tid å bade litt igjen, så vi satte kursen mot Mikri Vigla, en strand et godt stykke sørover vestkysten. Etter å ha tatt av fra hovedveien kjørte vi gjennom en stor, frodig slette med spredt bebyggelse før vi kom frem til fjellknausen som deler stranda i to. Vi parkerte og slo oss ned på sørsiden av knausen som normalt er den luneste delen av stranda, men ikke i dag, da vinden sto fra sør. Det gjorde ikke så mye så varme som vi hadde blitt, og barna lar seg ikke lenger skremme av noen bølger. Stranden var bra nok, men jeg vet ikke om den forsvarer forventningen om at det er Naxos' beste strand. Sanden er ganske grov og det blir ganske fort knedypt til begynne med, men så blir det finere sand og litt grunnere noen meter lenger ut. Det kan godt hende at sanden er annerledes andre steder. Stranden fortsetter sørover så langt solbrillene kunne se. Det ligger en taverna like ved fjellknausen, men det var ingen utleie av solsenger. Ekstra pluss for idyllisk beliggenhet.
Etter å ha kjørt tilbake til hotellet og levert bilen ble det litt mer bading i bassenget før middag. På vei til og fra sentrum hadde jeg tidligere observert noen bord langs en sidegate hvor det ofte er en del barn som leker. Etter å ha erfart at spisestedene gjerne lager bedre mat jo mer bortgjemt de ligger, i tillegg til at det er kort vei fra hotellet, havnet To Elliniko på ønskelista. Jeg valgte meg en
stuffed hamburger steak. Som tidligere erfart er trolig ikke hamburger den beste oversettelsen på denne kjøttdeigretten, men for meg spiller det liten rolle. Burgeren, eller hva det bør kalles, som var fyllt med tomater, ost og løk var veldig god og ble servert med de beste friterte poteter jeg har fått her nede. De andre spiste spaghetti. Barna spiste en på deling, men den kunne også ha vært delt mellom to voksne. Som ettermåltid, som vi fortsatt ikke har blitt snytt for i Naxos by (men vi ble det i Agia Anna), fikk vi like rikelige mengder vannmelon, noe som smakte overraskende godt etter den kraftige middagen. Regningen kom på 33 euro, inkludert brus og øl (som her betyr Alpha, og det et godt øl). Ina var ikke med denne gangen, men likevel, dette var billig og god mat.Servicen var godt over gjennomsnittet og det var ingen komplikasjoner med bestillingene. Ekstra god stemning ble skapt da det ble tent parafinlys på bordene etter mørkets frembrudd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar